Terje SvabøEn reise på Mekong gjennom Vietnam og Kambodsja er en opplevelse. Menneskene er vennlige, byene pulserende, mens skuldrene senker seg på landsbygda.
Men skjult bak idyllen truer både interne og eksterne utfordringer. Tre av dem peker seg ut: Klima, styresett og Kina. Selv om det er betydelige forskjeller både i størrelse og utviklingsnivå mellom Vietnam og Kambodsja, deler landene disse tre bekymringene.
Vår tur begynte i Ho Chi Minh-byen, skjønt vi møtte få som ikke fortsatt kaller byen Saigon. Navnet den hadde inntil 30. april 1975, da det korrupte regimet i sør måtte gi tap for de kommunistiske troppene fra Nord-Vietnam og FNL. Uansett hvilket navn man måtte velge, byen har vært og er inne i en rivende utvikling siden myndighetene på midten av 1980-tallet åpnet økonomien og kastet planøkonomien ut med badevannet.
I dag er Vietnams økonomi den raskest voksende i Asia og den er synlig i Saigon med byggekraner i hopetall og moderne høyhus og brede avenyer. I sentrumsgatene er det et mylder av mopeder og scootere i tusentall som manøvrerer seg fram med imponerende sikkerhet. Man får inntrykk av at det er et sett av uskrevne trafikkregler som gjør at det i de aller fleste tilfellene går bra når det svinges brått, akselereres raskt, for så i neste sekund å bråstoppe.
Cu Chi-tunnelene
For oss som var ungdom på 1960/1970-tallet er Vietnam synonymt med krig. Vi tenker med ubehag tilbake på napalm, My Lai, utslettelse av utallige landsbyer og teppebombingen av Kambodsja. Om lag to millioner sivile vietnamesere omkom, USA mistet over 58 000 soldater. De største slagene fant sted i slutten av 1960-åra, men krigen begynte allerede på midten av 1950- tallet da kolonimakten Frankrike etter nederlaget ved Dien Bien Phu måtte trekke seg ut av Vietnam og Kambodsja. Genevekonferansen resulterte i at Vietnam ble delt i to langs den 17. breddegrad og Ho Chi Minh ble leder for Nord-Vietnam. Hans navn er også knyttet til de «stiene» som strakte seg fra Nord-Vietnam ned til Saigon. Her fikk Vietcong sine forsyninger av krigsmateriell, mat og medisiner som ble oppbevart i nettverket av de såkalte Cu Chi-tunnelene ved Saigon.
Et besøk til disse tunnelene står på programmet for de fleste tilreisende. Opprinnelig skal tunnelene ha hatt en lengde på over 200 kilometer. De var veldig smale og nedgangene til dem lette å skjule med en bredde på bare en halv til en meter. Gangene var fra tre til ti meter under jorda og Vietcongs utgangspunkt for en serie overraskende angrep mot de sør-vietnamesiske og amerikanske troppene.
Mektige Mekong
Etter besøket i travle Saigon med sine ca ni millioner innbyggere, går turen til Mekongdeltaet. Mektige Mekong, som bred og dyp renner gjennom både Kambodsja og Vietnam på sin veg mot Sør-Kina-havet. Med sine 4500 kilometer er elva den tolvte lengste i verden. Fra starten i Tibet besøker Mekong også Kinas Yunnan-provins, Myanmar, Thailand og Laos.
Mekong og dens bredder er et spektakulært skue med godstrafikk, utallige husbåter, fiskere i sine smale båter med styrestang, en liten påhengsmotor og garnet som skal sørge for dagens middag. Nevnes må også de karakteristiske stolpehusene som skal sikre familien mot både flom og alt av større eller mindre kryp langs bakken.
Selv om Mekong er mektig, er den i Vietnam truet av både klima og Kina. Et stigende havnivå fører saltvann inn i Mekongdeltaet og utgjør en betydelig fare for den omfattende risproduksjonen. Etter India er Vietnam verdens største eksportør av ris. Produksjonen forutsetter ferskvann. Det er derfor høyst forståelig at klimatiltak står høyt på styresmaktenes dagsorden. Men veien er lang.
Også kontakten med Kina er prioritert. Forholdet mellom de to landene har opp gjennom historien vært turbulent. I dag er den tett, ikke minst mellom landenes styrende kommunistpartier. Likevel, Kinas arrogante stormaktsoppførsel bekymrer. For det første gjelder det Mekong. Kina har uten omtanke for Vietnam, og for den del også Kambodsja, bygget elleve betydelige damanlegg i de øvre delene av Mekong. Dette fører naturlig nok til at Vietnam er prisgitt Kinas regulering av vanntilførselen. Som en vietnamesisk forsker har uttalt: Kina innkasserer gevinsten, vi sitter igjen med ulempene. Den andre hodepinen Kina har påført blant annet Vietnam er striden om kontroll over ressursene i Sør-Kina-havet. Til tross for at den faste voldgiftsdomstolen i Haag har fastslått at Kina ikke har noen historisk rett til ressursene i store deler av havet, fortsetter Beijing sin aggressive linje både overfor Vietnam og andre land i regionen. Noen løsning er ikke i sikte.
Millionbyen Phnom Penh
Ved ankomst til Kambodsjas hovedstad Phnom Penh blir man overrasket over hvor moderne byens sentrum er og, ikke minst, den ubehagelige forurensingen. Hovedstaden bærer preg av at det åpenbart satses mer på utbygging enn klimatiltak. Men forurensingen til tross, hovedstaden med sine to millioner innbyggere er definitivt verdt et besøk. Markedene, Nasjonalmuseet og det kongelige palasset med Sølvpagoden er på hver sin måte interessante mål. En ekstra spiss på det hele er å dra på tur i byens myldrende gater på en tuk-tuk, denne motoriserte utgaven av en rickshaw. Billig og sjarmerende.
En hovedutfordring er at det meste av moderniseringen av landet skjer i hovedstaden, noe som er med på å øke kløften mellom by og land og mellom fattig og rik. En ekstra dimensjon i dette dilemmaet er at det meste av investeringen kommer fra Kina, som dermed øker sin innflytelse over landet. Kina er blitt Kambodsjas “elefant i rommet”.
«The Killing Fields»
Et opphold i Kambodsja kan ikke bli komplett uten et besøk til Choeung Ek og S-21. Førstnevnte er en av over 380 dødsmarker som så langt er funnet etter Røde Khmers-terrorvelde fra 1975 til 1979. Det andre er torturfengsel med så bestialske metoder at det ikke finnes ord for å beskrive hvilket lavt nivå mennesker kan komme ned på. På dødsmarken Choeung Ek er det umulig ikke å bli både psykisk og fysisk kvalm når guiden beskriver drapsmetodene på spedbarn, barn, gravide, ungdom og eldre.
Pol Pot og hans Røde Khmer skulle bringe Kambodsja tilbake til år 0. Han var på god vei da Vietnam i desember 1978 invaderte Kambodsja og fikk satt en stopper for galskapen. Det er fortsatt ikke til å tro at en norsk delegasjon i 1978 besøkte Kambodsja og håndhilste på sin kamerat Pol Pot.
Khmerriket
I dag er Kambodsja et lite land, men en gang var det stort. Fra 802 til 1431 var Khmerriket enormt og omfattet i perioder ikke bare Kambodsja, men også Laos og deler av Myanmar, Thailand og Vietnam. Hovedstaden Angkor hadde en million innbyggere, mens London på samme tid hadde ca 15 000. Å besøke Angkor Wat, det mest spektakulære byggverket med de fem berømte tårn er en perfekt avslutning på et spennende og lærerikt Kambodsja-besøk.
Korrupsjon og enevelde
Hverken Vietnam eller Kambodsja er i nærheten av å være demokratiske stater. Vietnam er en ettpartistat, styrt av et kommunistparti. Andre partier er forbudt. Ytringsfrihet eksiterer ikke. Det er ingen fri presse. Korrupsjonen er omfattende.
Det er den også i Kambodsja og opposisjonen har magre kår. Statsminister Hun Manet overtok etter sin far i fjor, som hadde vært regjeringssjef siden 1985. Det er flere partier i Kambodsja, men de har som primær oppgave å støtte det styrende partiet. Siden 2004 har Norodom Sihamoni vært konge i Kambodsja. Han overtok etter sin far, den omstridte Norodom Sihanouk. Den nåværende kongen er ugift og bor i kongepalasset sammen med sin 88 år gamle mor. Da han ble hentet tilbake til Phnom Penh for å bli konge, var han ballettdanser i Paris, hvor han trivdes stort. Han er i dag respektert av sitt folk og ses på som en hederlig og omtenksom statsleder.
Disse observasjonene ble gjort i løpet av et elvecruise arrangert av Escape. Vi (Astrid Versto og Terje Svabø) holdt fire foredrag om bord på skipet mens det seilte på Mekong. Interesserte finner masse informasjon om Escapes reisetilbud på www.escape.no
Astrid Versto
