Terje Svabø«For min innerste oppgave, den som jeg i førti år hadde satt hele min overbevisnings kraft inn på, Europas fredelige forening, var forrådt».
Ordene tilhører Stefan Zweig og er hentet fra hans bok Verden av i går: Zweigs inderlige fortvilelse over Europas skjebne kommer som en reaksjon på Hitler-Tysklands innmarsj i Polen september 1939. Zweig fikk nyheten om okkupasjonen i Bath i England, der han levde i eksil. Bokens undertittel er «En europeers erindringer» og er skrevet i Brasil i 1940-41, mens nazistene og nasjonalismen rev i stykker Zweigs siste håp om et grenseløst europeisk, demokratisk fellesskap.
Zweig var en betydelig forfatter, ja, en av Europas ledende i 1920- og 30-årene. Oversatt og bestselger i en rekke land, også utenfor Europa. Født inn i en velstående jødisk familie i 1881 vokste han opp i Wien, en by han kom til å elske og hvor det «ingen steder var lettere å være europeer».
Men Zweig skulle oppleve to verdenskriger og se sitt land synke fra velstand til armod. Ikke nok med det, i 1938 opphørte Østerrike å eksistere som selvstendig stat da Hitler 15. mars holdt sin beryktede tale på Heldenplatz i Wien, tiljublet av titusener av Zweigs landsmenn.
Tanken om, og behovet for, et forpliktende samarbeid i Europa, er selve nerven i Verden av i går. Han så ingen rasjonell grunn for krigen 1914 – 1918, fikk håp om et nytt Europa i 1920-årene og mente at frihet og selvstendighet bare kunne bli varig dersom nasjonene knyttet seg sammen i en større enhet. Men han konstaterer at Europas ledere ikke ville se hva som var i gjære i begynnelsen av 1930-årene. Naivitet og nasjonal egoisme blomstret, realismen og internasjonal solidaritet visnet. «Europa forekom meg forblindet og dødsdømt – Europa, vårt hellige hjem, den vesterlandske kulturs vugge og Parthenon», skriver Zweig.
Han beskriver krig som en «anakronisme» og forteller glødende om sine møter og samtaler i europeiske land med en rekke av datidens fremste intellektuelle, deriblant Theodor Herzl, Maksim Gorkij, Rudolf Steiner og Bertha von Suttner. Han forteller levende om sine møter med utfordrende kunstneriske miljøer i Berlin og Paris og om sitt kjennskap både til Bjørnson, Munch og Ibsen.
Optimismens år blir likevel få, og Zweig forstår at han ikke kan forbli i Østerrike. Han må i eksil fordi han er jøde og avskyr det totalitæres vesen. Fra utlendighet ser han sitt kjære Europa gå opp i flammer og etter å ha fullført Verden av i går, tar han sitt liv i Brasil i 1942.
Zweig var overbevist pasifist. «. . . jeg har sett de store masseideologier vokse frem og bre seg ut for mine øyne, fascismen i Italia, nasjonalismen i Tyskland, bolsjevismen i Russland og fremfor alt selve den store pest, nasjonalismen, som har forgiftet vår europeiske kulturs blomst».
Stefan Zweig ville formodentlig ha hatt store problemer med intellektuelt å forstå dem som i dag bruker sin arbeidsdag på å bekjempe det forpliktende, overnasjonale samarbeidet i Europa.
Publisert: 28.des. 2011 i Aftenposten.
Etter terroren i Paris og København er Zweig enda mer vesentlig
