Terje SvabøAv Øystein H.S. Moen, Terje Svabø, Dagfinn Aanonsen, Ivar Hippe (Aftenposten Debatt 30. april)
Et flertall av landets ordførere og rådmenn er positive til å slå sammen et betydelig antall kommuner. Likevel er det mange skjær i sjøen før Regjeringens drøm om «større og mer robuste kommuner» blir til virkelighet.50 år er gått siden den siste, store kommunereformen. Nå tyder mye på at Regjeringens varsel om en ny reform i denne stortingsperioden har ført til endring av holdninger og lokale prosesser er allerede satt i gang i kommune-Norge. En undersøkelse foretatt av Norgesbarometeret viser at 62 prosent av de spurte kommunetoppene stiller seg positive til sammenslåing. 35 prosent har etter fjorårets valg tatt konkrete initiativ overfor nabokommuner med tanke på sammenslåing. Hele 72 prosent av ordførere/rådmenn har tatt initiativ for å forberede seg på prosessen.
Sammenslåing krever folkeforankring
En varslet reform har helt tydelig virket som en innpisker for samhandling og debatt i kommune-Norge. Ledelsen i landets kommuner vil ikke sitte stille og vente på hva kommunal- og moderniseringsminister Jan-Tore Sanner måtte finne på. I stedet tar de initiativ i form av dialog og arbeidsgrupper om hva de har felles og hva de har å vinne på samarbeid.
Dette betyr selvsagt ikke at det nå er fritt fram for Regjeringens reform. Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål og motforestillinger. Prosessen som er i gang, kan fort gå i baklås ved at den settes på spissen for tidlig. Eller ved at kommunene opplever at fasiten er gitt før spørsmålene stilles.
Det avgjørende vil være hva innbyggerne får igjen for ulike alternative samarbeidsformer. Sammenslåing er ikke den eneste løsning, og er neppe et mål i seg selv for særlig mange. Skal den positive trenden som undersøkelsen viser fortsette, må kommunene oppleve sammenslåing som et nyttig virkemiddel for å tilby bedre tjenester. En prosess uten folkelig forankring som for raskt tvinger kommunene inn i et forhåndsbestemt skjema, vil ødelegge mer enn det gagner.
Frivillighet skal værehovedprinsipp
1. april arrangerte KS Kommunalpolitisk toppmøte i Oslo med over 500 kommunetopper til stede. Her gjorde både statsminister Erna Solberg og Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen det klart at en kommune ikke må få stanse en sammenslåing, dersom tre-fire nabokommuner sier ja. Våre to største partier er enige om at frivillighet skal være hovedprinsippet, med tvang som et ris bak speilet for de mest gjenstridige. Den største utfordringen vil likevel være å få kommunene til å oppleve en åpen og god prosess, hvor kvaliteten på tilbudet er det viktigste. Trussel om tvang kan være en snubletråd. Det finnes mange eksempler på at nordmenn har liten sans for å tvinges til institusjonelt samarbeid.
Tvangstrøye som hindrer debatt
Debatten etter ekspertutvalgets rapport er godt eksempel på hvordan enkeltspørsmål kan stikke kjepper i hjulene for dialogen. I distrikts-Norge ristes det kraftig på mange hoder over anbefalingen om at en kommune bør ha minimum 15 000 til 20 000 innbyggere.
Det er en type tvangstrøye som kan hindre en levende debatt, fordi mange opplever at den ikke tar den den norske virkeligheten inn over seg. For å illustrere: Dersom alle seks kommuner i Vest-Telemark slår seg sammen, vil storkommunen likevel ikke ha 15 000 innbyggere. Vinje kommune alene har for øvrig et areal større enn Vestfold fylke.
Sanner har distansert seg fra utvalget på dette punkt, men han må jobbe hardt for at slike forslag ikke blir kommunereformens 36,9.
Involver innbyggere i prosessen
Folkeavstemmingenei Bjugn og Ørland viser at når det blir alvor, er ikke veien mot giftemål uten hindre. At et solid flertall i Bjugn bestemte seg for å si nei, kom ubeleilig på en kommunalminister som gjerne skulle ha hatt slik frivillighet å vise til. Her lå mye til rette, siden det var kommunene selv som tok initiativ, etter at Ørland i juni 2012 ble valgt som Norges framtidige kampflybase. Likevel gikk det ikke. Folkets nei i Bjugn skyldes helt sikkert flere forhold. Men det er liten tvil om at symbolsaker som kommunenavn og senter for administrasjon bidro til at folk i Bjugn opplevde at deres interesser ikke ble hørt. Det er viktig å involvere innbyggerne underveis i prosessen.
Samarbeid krever grundig planlegging
Erfaringene fra Bjugn/Ørland viser at både Regjeringen og kommunene står overfor betydelige utfordringer for å unngå en unødvendig polarisert debatt. Neste år er det lokalvalg. En åpen og fri dialog om samarbeid over kommunegrensene er viktig for å unngå at valgkampen blir en skyttergravskrig om størrelse og tvang.
Ordskiftet må ikke bli hengende fast i et slag om hvor Rådhuset skal stå, men bygge på de erfaringene kommunene har fra samarbeid med nabokommuner, både i form av Interkommunale selskaper (IKS) og ordningen med vertskapskommuner for ulike tjenester. Her må både negative og positive erfaringer drøftes, slik at framtidige ordninger sikrer effektive tilbud og demokratisk forankring hos de folkevalgte. En dialog om hvordan kommunene bør samarbeide krever klokskap og grundig planlegging, både når det gjelder hvordan prosessen drives – og hvordan den kommuniseres.
Dessuten kan det ikke stikkes under en stol at kommunene nå venter på regjeringens gulerøtter. Mange sitter klare med kalkulator og regneark for å sjekke hva de har å vinne på å slå seg sammen med andre. I så måte er regjeringens kommende kommuneproposisjon viktigere enn ekspertutvalget, som nylig kom med sin første delrapport.
Vis respekt for ulikheter
Svarene i Norgesbarometeret viser klare geografiske forskjeller når det gjelder hvor prosessene er kommet best i gang. I Vestfold, Vest-Agder og Hordaland er det flest kommuner som har tatt konkrete skritt mot sammenslåing. I Buskerud, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark har det vært få slike initiativ. Det vil være avgjørende for engasjementet at prosessen tar hensyn til de geografiske og næringsmessige rammebetingelser og viser respekt for ulikhet.
Interesserte kan få tilgang til Norgesbarometerets undersøkelse ved å henvende seg til om@norgesbarometeret.no
