Mannerheimgatan pyntet til jul forteller at snart går et halvt års gjensyn med Helsingfors mot slutten. Det har vært et variert opphold, med historisk fotballfeber, krigsminne og en statsministers avgang blant ingrediensene.
Helsingfors er en trivelig by, til tross for en isende kald vind som setter en ekstra spiss på hverdagen. Det sies at byarkitektene anla gatene slik at det skulle bli mest mulig blest for å minske forurensingen. Historien står neppe til troende, men er jo korrekt tilpasset dagens klimadebatt.
Byen har masse å by på, ikke minst kulturelt. På rekke og rad ligger opera, konserthus, bibliotek, teater og flere muséer som det er all grunn til å besøke. Helsingfors kan også tilby det meste innen konditorier, kaféer og restauranter – og det til priser som får oss nordmenn til å føle oss hjemme. Helsingfors må da være Nordens utelivsby nr 1.
I forsøk 32 lykkes det endelig
Av alt som har skjedd denne høsten, står kvelden 15. november igjen som den sikkert aller viktigste for flertallet av finnene. Da ble den avgjørende EM-kvalifiseringskampen mot Liechtenstein spilt og Helsingfors stanset opp mens fotballen trillet. Selv bivånet vi kampen på en fotballpub på Mannerheimgatan og da 3-0 – seieren til Finland var et faktum, gikk publikum sivilisert bananas; hvis man kan ordlegge seg slik.
For det var en historisk kveld, trolig langt ut over det rent sportslige. Det handler om stolthet. For 31 ganger tidligere har Finland forgjeves forsøkt å komme til sluttspillet i VM/EM. Endelig, var det finnenes tur. Nå er planleggingen i gang foran kampene i St. Petersburg og København til sommeren. Prikken over i’en blir nok oppgjøret i Parken mot Danmark. Vi må vel si: Heia Finland! En aviskommentator skriver det slik om Finland og fotball-EM: «Finland har alt å vinne i EM. Ingen ting å tape. Absolutt intet.»
«Vinterkrigets anda»
Det kan virke brutalt å gå rett fra skildring av fotballfest til minnene om Vinterkrigen, men det er en sammenheng. I forrige uke var det 80 år siden Sovjetunionen overfalt Finland. Stalin trodde det skulle gå lett, men finnene kjempet tappert i 105 dager. De utviste hva som siden bare omtales som «Vinterkrigets anda.» Det står for mot og standhaftighet og har en enorm symbolsk betydning i dagens Finland. Uttrykket benyttes ofte, både for å beskrive innsats innen idretten, men også innen politikken.
Og så sier statsministeren takk for seg
Det spørs om Antti Rinne får et ettermæle i nærheten av «Vinterkrigets anda.» For i skrivende stund er Rinne med sin avskjedssøknad på veg til Talludden, kontoret til den meget populære presidenten Sauli Niinistø. Rinne ble i juni den første sosialdemokratiske statsministeren på 16 år og dannet regjering av fem partier, forøvrig med et flertall av kvinnelige statsråder.
I dag er det imidlertid slutt og det er det regjeringspartner Centern som sørger for. Årsaken er at Rinne i forrige uke sparket en statsråd fra Centern på grunn av håndteringen av en nå avsluttet poststreik. Det fant ikke sentrumspartiet seg i og erklærte at det ikke lenger hadde tillit til statsministeren. Dermed fant Rinne ut at han ikke kunne fortsette, men slik det nå ser ut vil antagelig en ny sosialdemokrat overta som statsminister.
Det politiske landskapet i Finland, bærer forøvrig preg av at det sterkt innvandringsfiendtlige partiet, Sannfinländarna, er i ferd med å skaffe seg en luke til de øvrige partiene. På siste måling fikk partiet over 22 prosent, mens Høyres søsterparti, Samlingspartiet, fikk 17 og Socialdemokraterna 15. Det gjenstår å se hvordan dagens regjeringskrise påvirker oppslutningen til partiene.
Tilbake til Zagreb
I januar blir det gjensyn med Zagreb, som inntil i sommer var vår hjemby i fire år. Det skal bli interessant å vende tilbake, denne gangen for et halvt år, for på nært hold å følge utviklingen på Balkan. Der er det ikke mangel på utfordringer og det blir spennende å se hvordan regjeringen i Kroatia takler oppgavene, nå som den fra nyttår overtar formannskapet i EU etter Finland.