Terje SvabøDen amerikanske drømmen! Drømmen om Amerika. For millioner av mennesker har USA vært, og forblir det forjettede land. Men ett eller annet må være riv ruskende galt med innholdet i Drømmen.
Jeg er ingen USA-ekspert, så jeg vil være mer spørrende enn konkluderende. I likhet med mange har jeg i hele mitt voksne liv følt denne dragningen mot supermakten på andre siden av Atlanteren. Vi er nok flere som med skjelvende begeistring har sett fram mot første tur til New York, eller andre spennende reisemål i Nord-Amerika. For meg, og sikkert mange andre, var det en drøm som gikk i oppfyllelse å få besøke USA.
Nå er imidlertid lysten til å sette seg på flyet sterkt avtakende. Den amerikanske nasjonen framstår som uforsonlig splittet i to omtrent jevnstore grupperinger. Revet i stykker av en fullstendig uberegnelig tidligere president, som igjen kan komme til å ta plass i Det hvite hus.
Seg selv nok
Hvordan er det mulig? Hvordan kan omtrent halvparten av den voksne befolkningen slutte opp en notorisk løgner som for to år siden forsøkte seg (på noe nær) et statskupp? Kan det ha noe med Den amerikanske drømmen å gjøre?
USA er definitivt nasjonen hvor du kan komme fra de fattigste kår og avslutte livet som, i alle fall materielt sett, særdeles vellykket. Men det har selvsagt kostet. Du har fra barnsben av lært deg å stole på deg selv. Opp tidlig, seint i seng, lese, studere og jobbe. Du er nødt til å stole på egne krefter, ingen velferdsstat med universelle goder har stått klar til å hjelpe deg fram.
Du er din egen lykkes smed. Lykkes du, er det deg selv å takke. Er det derfor motstanden mot universell helseforsikring er så stor? Er det derfor fagforeningene står så svakt? Er det derfor det aksepteres at immigranter sliter for en neve dollar i timen? Er det derfor det er ok med todelt helse- og utdanningssystem? Ett for de rike, et annet for folk flest? Et todelt samfunn.
Og er det derfor mennesker som Donald Trump kan samle så stor støtte?
«A question of money»
For et par år siden snakket jeg med ektefellen til en amerikansk ambassadør. Jeg var akkurat kommet hjem fra Chicago og hadde, som vel de fleste gjør på besøk i denne byen, vandret opp og ned Michigan Avenue. Ikke unikt for denne gata, men den skifter karakter fra særs velstående til fattig på turen fra nord til sør. Forskjellen er påtagelig.
Ektefellen er fra Chicago, så jeg spurte om hennes vurdering av forskjellen i hjembyen mellom dem som har og ikke har. Svaret var kort: «It’s a question of Money.» Hun skiftet tema.
Jovisst er det også et spørsmål om penger, men så enkelt er det vel ikke? Svaret gjenspeiler kanskje baksiden av Den amerikanske drømmen? Sørg for deg selv og vær deg selv nok. Det hører med til historien at hennes mann var utnevnt til ambassadør fordi han hadde øst ut millioner av dollar til Trumps valgkamp. Om det å være ambassadør visste han ingen ting, som han selv sa det, men han kunne mye om eiendomsspekulasjon.
Vår nærmeste
USA er vår nærmeste allierte, garantist for vår sikkerhet. Også ut fra Norges interesser er det å håpe at det amerikanske folk ikke på nytt velger en person som har bevist at han ikke respekterer rettsstatens grunnprinsipper.
Foto til denne bloggen tok jeg i Berlin for vel to år siden. Budskapet til demonstranten er ikke til å misforstå. Innholdet kan jeg slutte til meg til, men ordvalget er vel mye tilpasset Trumps vokabular.
