Terje SvabøJonas Gahr Støre holdt en god og avklarende landsmøtetale. Han sier adjø til SV, lokker KrF, men bommer når han setter Erna Solberg i bås med Europas høyrepopulister.
Jeg har flere ganger skrevet at Erna Solbergs valg av Fremskrittspartiet som regjeringspartner i 2013 var en prioritering som gjorde vondt hos enkelte verdikonservative. Det er åpenbare, vesentlige forskjeller både i tilnærming til, og ikke minst i innholdet i politikken, mellom et moderne konservativt parti og en populistisk bevegelse tuftet på å løpe etter folkemeningen.
I de snart fire årene som er gått siden regjeringsdannelsen, har denne forskjellen kommet klarest til synet i ordbruken (helt fra valgnattens ”Morna Jens”) til å hevde at mennesker på flukt kommer til landet vårt på gullstol.
Det er derfor forståelig at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre bruker Fremskrittspartiets holdninger til å sverte og svekke den sittende regjeringen. Støre vektlegger at vi i Norge har en regjering ”med tyngdepunkt til høyre for partiet Høyre,” en påpekning som overser samarbeidsavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Likevel, de to sentrumspartiene varslede brudd med denne avtalen foran valget i september, gjør at det er vanskelig for statsminister Erna Solberg å avvise påstanden.
Statsministeren ansvarlig
Statsministeren er ansvarlig for alle statsrådene i regjeringen og må derfor finne seg i at hun i valgkampen blir klistret til mer eller mindre holdbare uttalelser fra Fremskrittspartiets medlemmer av kollegiet. Så langt er det derfor mulig å følge Støres resonnement, men han trår feil og underminerer sin egen argumentasjon når han setter Erna Solberg og Høyre i bås med de fremmedfientlige bevegelser/partier i Europa.
Støres vrengebilde
” I mange land ser vi fremmedfrykt vokser. Vi ser at den anstendige høyresiden finner sammen med en mørkere, sterkere høyrepopulisme,” sa Støre som innledning til sitt angrep på det norske Høyre.
De som følger med i europeisk politikk, og Støre er en av dem, vet at Arbeiderpartiets leder her tegner et vrengebilde. Dette av to årsaker:
For det første er det, til tross for enkelte grove uttalelser, ikke korrekt å sette likhetstegn mellom Fremskrittspartiet og for eksempel Frihetspartiet i Østerrike eller Dansk Folkeparti i vårt naboland. Disse to partiene er langt mer ytterliggående og dessuten dette:
I Østerrike er Arbeiderpartiets søsterparti nå inne i en seriøs diskusjon om å gå inn i regjering med Frihetspartiet. I Danmark støtter Støres venner Dansk Folkepartis knallharde linje i synet på innvandring og integrering. Dette bør få Arbeiderpartiet her hjemme til å gå veldig forsiktig i dørene når de skal bruke ”det mørkere Europa” som argument mot Høyre.
Adjø SV
I sin avslutning av talen understreket Støre at valget 11. September er et veivalg, men også et verdivalg. Dette har han selvsagt helt rett i. Han fortsatte:
”Det står mellom to tydelige alternativer. Et Norge der høyrepartiene styrer i fire nye år. Eller et Norge der Arbeiderpartiet og sentrum tar ansvar sammen.”
Like før denne oppsummeringen, hadde Støre noen godord til Krf-leder Knut Arild Hareide. Jeg synes det er forunderlig at Ap-lederens (takk og) farvel til SV ble viet så liten oppmerksomhet. SV har aldri tilhørt norsk politisk sentrum og er derfor nå utelukket fra det gode selskap.
Så hvis velgerne setter sammen Stortinget slik Arbeiderpartiet ønsker, får vi enten en regjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, eller en trepartiregjering hvor også KrF er med.
Hareides jobb
I dagens storting har KrF i mangt et verdispørsmål iherdig forhandlet både med den regjeringen de hittil har støttet og Arbeiderpartiet. Senterpartiets syn på antall flyktninger Norge bør ta imot og Helga Pedersens klare understrekninger av at Arbeiderpartiet fortsatt skal stå for en streng innvandingspolitikk, betyr at Hareide, uansett valgutfall, for mer enn nok å gjøre.
