Terje SvabøThe Rolling Stones har spilt over 200 konserter i London, skal vi tro frontmann Mick Jaggers uttalelser fra scenen på Olympic Stadion igår kveld. Gårsdagens blir heller ikke den siste. 19. juni er de på plass igjen, da på Twickenham Stadion.
Tirsdag og fredag denne uka slo Stones nok en gang til og begeistret titusenvis av fans fra hele verden. Fra Japan, Argentina, USA, Island og resten av Europa, samlet vi oss på den musikalse valen for å høre og ikke minst se de fire gutta i bandet og deres eminente medmusikanter. For ikke å snakke om hvem som varmet opp for Stones disse to dagene: Tirsdag Liam Gallagher og igår Florence + the Machine.
Ikke et vondt ord om Gallagher (rent bortsett fra at han holder med feil fotballag i Manchester,) men Florence er jo rett og slett et fyrverkeri.Hun kom inn på scenen også under «Wild Horses» fra klassikeren Sticky Fingers og det ble, Ladies and Gentlemen, rett og slett en vakker duett.
Gutta er på jobb!
Stones anno 2018 særpreges av følgende: Bandet har fortsatt en eventyrlig spilleglede. Deres begeistring over å være på scenen smitter over på publikum, et publikum som ikke minst igår til tider gikk bananas nede på sletta i ur «sing-along-glede.» Det andre kjennetegnet, og det er kanskje det viktigste, er at alle på scenen jobber noe så ualmindelig intenst. Jagger er jo ustoppelig og løper igjen mye mer enn han gjorde under fjorårets turné. De aller fleste av oss hadde hatt nok med å løpe, om vi ikke skulle synge i tillegg.
Ronnie Wood dominerer når det gjelder soloer og det på en måte som gjør at vi snart må slutte å omtale han som nykommeren i Stones – han begynte tross alt i 1975. Keith Richards er fandenivoldsk med sine riff, de skjærer gjennom marg og bein og slett intet gjør det at han akkompagnerer det hele med sine djevelske, men samtidig vennlige smil. Charlie Watts ser til tider ut som han lurer på hvor lenge de skal holde på med disse massemønstringene, men så kommer smilet; ikke minst når Richards står vendt mot ham og det oppstår en musikalsk dialog som vi bare må bøye oss for.
«Fool to Cry»
Høydepunkter? Ja, flere. «Midnight Rambler» fra «Let It Bleed» er, kan jeg bruke uttrykket, et kunstverk. «Paint it Black,» først singel og så på Aftermath innfrir. For ikke å snakke om «Miss You» fra Some Girls med en drivende, svingende solo av bassist Daryl Jones, som forøvrig tidligere spilte med Miles Davis.
Men likevel: For første gang siden 1999, fremførte Stones «Fool to Cry, hentet fra Black and Blue. Det var en innertier.
Så en forsiktig konklusjon må være: «Don’t stop» (singel fra 2002)
