Terje SvabøEr det skumringstid over Europa etter valget til Europaparlamentet? Ytre høyres oppslutning i Tyskland og Frankrike skaper frykt. Kan et lyssatt parlament i Budapest likevel gi håp?
Det er ikke vanskelig å forstå at Georg Riekeles i tankesmien European Policy Studies i Politisk kvarter mandag uttrykker dyp bekymring over Europas fremtid etter valget til Europaparlamentet. EUs to største nasjoner er rystet. I Frankrike blir det nyvalg om knappe tre uker. Marine Le Pens Nasjonal Samling ble landets største med over 31 prosent av stemmene, president Emmanuel Macrons Renaissance-parti mindre enn halvparten. I Tyskland ble Alternativ for Tyskland (AfD) med sine nazirøtter større enn sosialdemokratene. Kansler Olaf Scholz med skarve 14 prosents oppslutning mister grepet om velgerne. Det er en trøst at det konservative CDU er størst med 30 prosent, men forståelig at det snakkes om skumringstimen.
I Italia ble Giorgia Melonis Italias brødre størst, også hun med en klar ytre høyre profil. Hun har imidlertid dempet sin retorikk mot EU, og kommisjonens president, Ursula von der Leyen, har brukt tid og krefter på å skape et godt forhold til Meloni. Denne tilnærmingen fra von der Leyens side har imidlertid blitt møtt med markant motstand fra europeiske liberale og sosialdemokrater, hennes samarbeidspartnere i Europaparlamentet.
Valgresultatene i de store EU-nasjonene Frankrike, Tyskland og Italia, forteller om et splittet Europa. Frontene er blitt steile mellom det ytre høyre og det moderate sentrum. Det er interessant å notere at det ytterliggående venstre ikke utgjør noen politisk maktfaktor. Det er de høyreradikale som velgerne flokker seg til i sin misnøye med dyrtid, immigrasjon og det forpliktende overnasjonale samarbeidet. I hvor stor grad ytre høyre klarer å samarbeide i Europarlamentet og virkelig bli en maktfaktor, er i dag uvisst. Marine Le Pens nære forhold til Putin svekker mulighetene for en felles blokk, men at de ytterliggående i betydelig grad kommer til å påvirke form og innhold i det politiske ordskiftet, er det ingen tvil om.
Så la det være klart: Det ekstreme høyre utgjør en trussel mot Europas demokratiske verdier, sammen med sine allierte Slovakias statsminister Robert Fico og Ungarns Viktor Orban. Men la oss stanse litt opp her: Slovakia og Ungarn står som to eksempler på at det ikke er fritt fram for høyrepopulistene. Viktor Orban, statsminister siden 2010, har uten skrupler og skam rasert det ungarske demokratiet. Han er en åpen tilhenger av det illiberale demokratiet og har gjennom handling vist forakt for rettsstatens grunnleggende prinsipppler. For å uttrykke det forsiktig: Både media og uavhengige domstoler er under betydelig press av den Putin-vennlige statsministeren.
På denne bakgrunn er det gledelig at Orbans parti gikk tilbake med åtte prosent poeng ved valget. Ikke nok med det; et nystartet EU-vennlig, sentrum-høyreparparti kapret hver tredje stemme og det bare etter noen måneders virksomhet. Slikt gir håp og gjør at det er en skadeskutt Orban som 1. juli tar over formannskapet i EU, et verv som hvert halvår går på omgang mellom EUs medlemmer. Og det er også grunn til å trekke et lettelsen sukk på bakgrunn av stemmegivingen i Ungarns naboland Slovakia. Der måtte landets svar på Orban, statsminister Robert Fico og partiet Smer, se seg slått av Progressive Slovakia, et liberalt og provestlig parti.
Så bildet er ikke helt svart og definitivt ikke hvis vi ser til Sverige og Finland. Tilbakegang for Sverigedemokraterna og Sannfinnene. Undrer meg på hva valgresultatet ville ha blitt i Norge. Det får vi aldri vite; neppe heller ved neste valg til Europaparlamentet om fem år.
