Etter Brexit, i innspurten av en vulgær valgkamp i USA og foran valg i Europa som kan styrke populistiske og fremmedfientlige krefter, leter man etter lyspunkter. Kan det virkelig være slik at skotske nasjonalister representerer fremtidshåpet?
På begge sider av Atlanteren ser vi nå klare utslag av folks misnøye med de styrende, med eliten som ikke har klart å fange opp sterke strømninger hos innbyggerne. Migrasjonen forklares som en vesentlig del av denne voksende avstanden mellom de styrende og de styrte, men vel så viktig er nok konsekvensene av globaliseringen. Arbeidsplasser er blitt flyttet, middelklassen – ikke minst i USA – er blitt stående på stedet hvil. Det er grobunn for å vinne fram med grensesnevrende argumenter om at alt var bedre før, en gang da de enkelte lands nasjonalforsamlinger bestemte mer. Da det var sterkere nasjonal kontroll over arbeide og handel.
Vi ser tendensene klart også i Norge, troen på at bare vi oppløser det internasjonale, forpliktende samarbeidet, så vil utviklingen snu til det posotive. Derfor vil den farlige karikaturen Donald Trump bygge murer, mens den ufrivillige komikeren Boris Johnson har fått sin vilje og skal nå stenge grensene for medmennesker. Han lever åpenbart fortsatt i den villfarelse at Brüssel skal la London få beholde alle fordelene av den utvekslingen av varer, kapital og tjenester som Storbritannia nyter godt av i dag.
Disse regnestykkene går selvsagt ikke opp. Enten så er man med i et internasjonalt fellesskap, eller så melder man seg ut. Boris Johnson har valgt det siste, Donald Trump ønsker å følge etter. I mang en europeisk hovedstad venter man i spenning for å se hvilke betingelser London klarer å forhandle seg fram til. Vil det bli en løsning lik den Norge har? Åpenbart ikke. Vi har de milliardene andre nasjoner ikke kan hoste opp for å få være en del av det indre markedet. Dessuten, vi har valgt å betale oss inn og samtidig gi avkall på innflytelsen. Det er ikke denne formen for handlingsfrihet som etterspørres i de europeiske landene.
En rekke avgjørende valg
De kommende 12 månedene står selvsagt USA, men også Europa, foran en rekke avgjørende valg. Vi som trodde at vi i alle fall kunne litt om USA, er blitt tvunget til å tenke på nytt. Hvordan i all verden er det mulig at en person som Donald Trump blir det ene, store partiets presidentkandidat? Det er jo så deprimerende at man nesten mister troen på denne nasjonens fremtidige evne til å være klodens supermakt. Så ille er det blitt at noen nok forledes til å tro at makthaverne i Kina har et poeng når de gjennom en lederartikkel i Kommunistpartiets hovedorgan, Folkets Dagblad, skriver at USA må vurdere sitt arrogante demokrati og sitt svekkede, mangelfulle politiske liv. Det amerikanske demokratiet er dysfunksjonelt, lyder det fra diktaturets tjenere i Beijing.
I Europa sliter vi med mer enn Brexit. I Ungarn ble det tidlig denne måneden gjennomført en farse av en folkeavstemmming om EU’s flyktningekvoter. Under 50 prosent av velgerne deltok, men den illiberale statsministeren Viktor Orban tolket selvsagt likevel det massive flertallet for sitt syn som en seier og fyrverkeriet lyste opp Budapests kveldshimmel. Orban er, sammen med lederen for det østerrikske Frihetspartiet, Heinz-Christian Strache og Nasjonal Fronts, Marie Le Pen i Frankrike, blitt en førerfigur for de fremmedfientlige partiene i Europa som kjemper innbitt mot migrasjonen og EU-samarbeidet.
I både Tyskland og Frankrike er det valg i 2017, men allerede fjerde desember iår blir det pånytt presidentvalg i Østerrike. Resultatet av valget i mai ble erkjent ugyldig pga feil ved opptellingen. Nyvalget skulle egentlig finne sted kommende helg, men måtte ytterligere utsettes da limet på stemmekonvoluttene ikke var godt nok (!). Dermed kan Frihetspartiets Norbert Hofer bli den første høyrepopulisten som velges til statssjef i Europas etterkrigshistorie. Han tapte med bare 30 000 stemmer mot De grønnes Alexander van der Bellen i mai.
Hva med Skottland?
I september ifjort stemte 55 prosent av skottene nei til å forlate Storbritannia. I juni iår sa over 60 prosent av skottene ja til å forbli i EU ved Brexit-avstemmingen. I en tale sist helg varslet den skotske førsteministeren, Nicola Sturgeon, at Skottland etter Brexit har rett til å bestemme om de vil gå en annen vei.
Ved folkeavstemmingen om uavhengighet fra Storbritannia ifjor, var hvordan et uavhengig Skottland skulle knyttes til EU, ett av hovedspørsmålene. Nå er det London som har bestemt at også skottene skal forlate EU. Det ser det ut til at skottene ikke finner seg i. Blir det en ny runde ved valgurnene om uavhengighet for Skottland? Blir Skottland medlem av EU?
Det er sterke krefter i Europa som arbeider intenst for å svekke, endog oppløse det europeiske fellesskapet. Ganske så interessant at skotske nasjonalister gjør det stikk motsatte!