Terje SvabøDet er noe herlig givende med musikkfestivaler. De får fram fellesskap og smil. Selv startet jeg sommerens sesong sammen med titusener en varm kveld i Nederland.
«Pinkpop» heter festivalen. I min naivitet trodde jeg at navnet av en aller annen grunn skulle ha noe med den litt bleke fargen å gjøre. Men nei; festivalen arrangers for 45. gang iår og er lagt til pinsen, som på nederlandsk heter «Pinksteren.» Da gir jo navnet seg selv.Festivalen arrangers på et lite sted som heter Landgraaf, ikke langt fra den mer kjente byen Maastricht, som jo har skrevet seg inn i europeisk historie. 7. februar 1992 ble Maastricht-avtalen underskrevet av EF-landene og 1. november 1993 ble derfor EF omgjort til Den europeiske union, EU. Viktig for oss i Norge også, men her til lands synes vi det er mer komfortabelt å betale for å nyte godt av alle fordeler ved EU’s indre marked, i stedet for også å ha medbestemmelse. Akk ja, det er en annen historie, nå dreier det seg om ekte rock & roll.De offisielle tall forteller at vi var noe over 60 000 samlet denne flotte junikvelden, jeg tror imidlertdig vi var langt flere, men la nå det fare. Det var sommer, sol, 25 varmegrade, lufta full av forventninger og også av et rusmiddel ikke ukjent i Nederland. Det lå an til å bli en skikkelig helaften – og det ble det.
Det var et ungt publikum. Jeg dro definitivt opp gjennomsnittsalderen der jeg sto flere timeter fra scenen. Ikke siden første gang jeg så og hørte The Rolling Stones – det bør vel fortelles at det var derfor vi var der – i Gøteborg i 1982, har jeg stått så langt fra scenen. Men det gjorde ingenting, det var rett og slett trivelig å stå midt ute i havet av et entusiastisk publikum.
Rett skal være rett: Joe Bonamassa og John Mayer hadde gjort en skikkelig jobb med å varme opp publikum før Stones kom på scenen, men likevel: Konserten på Fornebu var mer enn god nok den, men denne kvelden var enestående. Ikke bare skyldes det at Stones leverer, men terningkast seks må definitivt deles med et særs engasjert og rett og slett kyndig publikum. Det unge publikumet forteller at det ikke er slutt nå.
Stones har holdt på i 52 år. De aller fleste av de 70 eller 80 000? var langt fra påtenkt da det hele startet i 1962. Oldefar Sir Mick Jagger vet hvordan han skal begeistre et publikum. Noen få vennlige fraser på nederlandsk og det går rett hjem. Når han så i tillegg ikler seg Nederlands landslagsdrakt og håper på finale i VM mellom Nederland og England, ja; da har han det hele under kontroll. Og selvsagt: Drivende musikk i over to timer og for de innvidde: Rocks Off fra Exile! Hva mer kan vi be om.
Det forestående fotball-VM er forøvrig det 14. siden Stones ble stiftet. I Norge har vi i denne perioden hatt like mange statsminstre, mens USA har hatt 10 presidenter.
Mangt og mye kommer og går. The Rolling Stones består.
