Terrorismen og ekstremismen har igjen slått rot i Europa. Ufordragelige bevegelser sprer frykt. I storbyene har naive politikere latt parallelle samfunn vokse fram.
Etter Paris og København mangler det ikke på understrekning av hvor viktig det er å forbygge ekstremisme og betydningen av integrering. Svært få vil si seg uenig i det, men i de fleste europeiske land er ord ikke blitt fulgt av handling. De siste tiår har vi i stedet sett fremveksten av parallelle samfunn, segregering i by etter by. Integreringen har feilet, nye landsmenn har i betydelig grad etablert seg i sin egne samfunn. De er blitt i flertall i borettslag og på skoler. Dette har neppe vært myndighetenes ønsket utvikling, men har den likevel vært villet?
For i 2015 kan det fastslås at politikerne ble advart. Også i Norge er det mange år siden vi klart burde ha sett tendensene: Ikkevestlige innvandrere ble i for liten grad en del av det etablerte lokalmiljøet. Skiller ble sementert og nye generasjoner vokste opp uten å finne sin naturlige plass i den flerkulturelle familien de fleste av oss ser på som en berikelse. I stedet sprer det seg over Europa en gryende motsetning, hvor ekstreme krefter truer hverandre – og vårt liberale samfunn.
Like muligheter
Vi må aldri, som en konsekvens av dagens globaliserte verden, fire på våre fundamentale verdier. Ytringsfriheten og en utvetydig aksept av forskjellige meninger er grunnsteinen i vårt demokrati og det samme gjelder selvsagt avstand fra rasisme og betydningen av likeverd og likestilling. Respekten for menneskerettighetene ligger i bunn og er en forutsetning for deltagelse i vårt liberale samfunn. Ønsker man ikke å delta under slike premisser, har man bosatt seg feil sted, uansett årsak til at man er kommet til Norge eller ett annet av Europas folkestyrte nasjoner.
Vår forpliktelse ligger i å gi like muligheter. Vårt ansvar er å gjøre hva mulig er for å unngå frustrasjon. De som vil inn på arbeidsmarkedet må slippe inn og ikke oppleve at søknaden kun blir behandlet når du skifter navn fra Muhammed til Per. Det skjer i Norge i dag og bevitner at vi fortsatt har en lang vei å gå. Nå handler det om å stille krav, både til integrering og til å ville bli integrert.
Frankrike 2005
I 2005 ble flere byer i Frankrike rammet av store opptøyer. Det var, grovt sett, innvandrerungdom som sto bak. I kjølvannet av urolighetene kom det fram at ungdommene så å si ikke var en del av det etablerte franske samfunn. Slett ikke alle av dem var fattige og uten utdannelse, men hadde det til felles at de var vokst opp i bydeler hvor de franske myndighetene i betydelig grad stilte seg likegyldig til hva som skjedde. Parallelle samfunn hadde fått vokse fram.
Året etter var jeg i egenskap av leder for tankesmien CIVITA med på et seminar i Brussel som diskuterte utviklingstrekkene i europeiske storbyer. Konklusjonen var nedslående: Integreringen var i ferd med – eller hadde allerede- feilet. Parallelle samfunn var en del av hverdagen og skepsis, frustrasjon,ekskludering, urettferdighet og frustrasjon var uttrykk som ble satt på den rådende tilstand. Foredragsholderne påpekte at hvis ikke det ble stilt klare krav fra alle hold til integrering og forebygging, ville resulatet bli mer vold og fremvekst av ekstreme krefter.
Grobunn for ekstremisme
Det ble altså sagt i 2006 og dessverre har utviklingen gått i feil retning. Radikaliseringen har økt betydelig, likeledes oppslutningen om fremmedfientlige partier. Motsetningene i Europa er blitt dypere, selv om vi her snakker om ytterligående bevegelser uten støtte fra majoriteten. Men det er ikke poenget; poenget er at de parallelle samfunn gir grobunn for ekstremismen. Vi ser idag resultatene av fraværet av en bevisst politikk som skulle ha gitt honnørordene integrering og forebygging innhold.