Massearrestasjoner av demokratiforkjempere i Hongkong i natt. Myndighetene i Beijing strammer grepet og bryter fundamentalt med avtalen undertegnet i 1984 om å ivareta rettsstatens prinsipper.
Nedenfor dagens nyhetsmelding fra BBC og min blogg fra forrige uke.
«Hong Kong has arrested dozens of pro-democracy activists and politicians, accusing them of trying to «overthrow» the city’s government.
The group, arrested under a controversial new security law, were involved in an unofficial «primary» vote to select opposition candidates ahead of postponed 2020 elections. Hong Kong’s security secretary has said their actions were «subversive». The arrests formed part of the largest crackdown since the law’s introduction.Beijing imposed the legislation on the semi-autonomous territory in June, saying it was necessary to curb months of sometimes violent pro-democracy protests.
But the crackdown on Wednesday appeared to confirm the fears of many who warned about the reach of the law, with Amnesty International saying the arrests are «the starkest demonstration yet of how the national security law has been weaponized to punish anyone who dares to challenge the establishment».
Det kinesiske kommunistpartiet har festet kvelertaket på Hongkong. 2021 blir året da ytringsfriheten går tapt. Norges taushet er overdøvende.
Symbolsk nok: Natt til 1. juli 1997 var dyster i Hongkong, regntung og svart. Om kvelden var vi vitne til at Union Jack ble firet foran bygningen til det lovgivende råd. Heist ble Kinas røde flagg med de fem stjernene. Seremonien markerte fullbyrdingen av en avtale undertegnet i desember 1984 av statsministrene Margaret Thatcher og Zhao Ziyang.
«Ett land, to systemer»
Ved overtagelsen fikk Hongkong sin egen «grunnlov» som garanterte innbyggerne de samme frihetene den britiske rettsstaten representerte. De viktigste elementene var ytringsfrihet og et uavhengig rettsvesen. Disse fundamentale rettighetene skulle Hongkong få beholde til 2047, altså i 50 år.De var mange som i juli 1997 tvilte på om regimet i Beijing ville være ordholdent. De fleste trøstet seg med at innbyggerne i den tidligere kronkolonien kunne være trygge, og det rett og slett fordi Kina ikke ville våge å ødelegge Hongkongs veldrevne økonomiske maskin. De tok feil.
Ordspillet om at Hongkong ville nyte godt av hva Kinas tidligere enehersker Deng Xiaoping omtalte som «Ett land, to systemer,» skulle vise seg ikke en gang å leve i halvparten av de lovede 50 år. Som det sies i de travle gatene i pulserende Hongkong:
«Vi er i ferd med å bli lik hvilken som helst annen kystby i Kina; uten rett til å si vår mening og uten domstoler vi kan stole på.»
Journalister arresteres
Nådestøtet kom 30. juni 2020. Da vedtok Folkekongressen i Kina en ny sikkerhetslov for Hongkong som et direkte og brutalt svar på de folkelige demonstrasjonene for å la Hongkong forbli Hongkong. I stedet fikk de syv og en halv million innbyggerne en lov som raskt ble karakterisert som «slutten på Hongkong.»
Loven er vidtfavnende. Den gir Beijing de fullmaktene regimet trenger for å styre Hongkong og kneble nye demonstrasjoner. Arrestert blir den som fortsatt tør opponere. Derfor er vi vitne til trakassering og arrestasjoner av journalister i Hongkong og Kina.
For andre år på rad topper Kina listen til organisasjonen «Committee to Protect Journalists» over hvilke land som fengsler flest journalister. At utenlandske journalister utvises og nasjonale sterkt hindres i sitt arbeid er mer enn ille nok, men betydelig verre er det at over 20 journalister i Kina soner langvarige straffer for å ha rapportert om overgrepene mot uigurene i Xinjiang-provinsen.
Nå ved årsskiftet starter også «rettssakene» mot modige representanter for kinesiske medier som har forsøkt å finne svarene på hvorfor koronaen brøt ut i den kinesiske byen Wuhan. I går kom den første dommen: Journalisten Zhang Zhan ble dømt til fire års fengsel for å ha varslet om koronautbruddet i Wuhan.
EU fordømmer dommen og krever at Zhan blir løslatt. Fra norske myndigheter har vi så langt hørt lite. Eller for å være helt korrekt: Absolutt ikke et eneste ord.
Norge – hva nå!?
«I have nominated the Hongkong people for the Peace Prize in 2020 because they are fighting for fundamental rights such as freedom of speech, democracy and the rule of law.»
Denne beskjeden la daværende stortingsrepresentant Guri Melby ut på Facebook i 2019. En flott håndsrekning til Hongkongs befolkning, som våget å så opp mot overmakten. I dag er Guri Melby kunnskaps- og integreringsminister. Vil hun gjenta forslaget?
Hun kan jo etterleve nåværende regjeringskollega Jan Tore Sanners kloke ord om at «det er viktig at Norge evner å stå opp for menneskerettighetene også når det er krevende.» Sanner, som stortingsrepresentant, foreslo den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo til Nobels fredspris. Han fikk medhold av Nobelkomiteen i 2010. Sanner har også uttalt: «Man kan ikke bare være for menneskerettighetene når det ikke koster noe.»
Og nå kan det koste. Næringsminister Iselin Nybø kan fortelle at det ser ut til å gå mot slutten i forhandlingene av en frihandelsavtale mellom Kina og Norge. De ble som kjent avbrutt da Liu Xiaobo særs fortjenestefullt fikk fredsprisen. Så hva vil det nå koste å utfordre Kina? Har vi stilt noen krav? Kanskje må vi velge mellom salg av laks og verdier vi tar som selvsagte her hjemme.
Sikkerhetsrådet
Ved årsskiftet blir Norge medlem av FNs sikkerhetsråd. En enestående posisjon til konstruktivt å markere våre verdier basert på rettsstatens prinsipper. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide får rikelig anledning til å markere at Norge også er for menneskerettighetene når det koster oss noe.