Terje SvabøTirsdag møtes de igjen. Også denne gangen i Nydalen. Det skal visstnok ikke være et forhandlingsmøte, men etter hva vi forstår nødvendige samtaler etter de siste ukers stridigheter mellom Høyre, FrP, KrF og Venstre.
Det kan neppe være noen tvil om at dette møtet er mer enn nødvendig og burde ha vært sammenkalt allerede uka etter at statsbudsjettet ble lagt fram i oktober i fjor . Ordbruken de to samarbeidspartiene KrF og Venstre møtte dette statsbudsjettet med, burde ha fått strategene i regjeringspartiene til å reagere raskt, konkret og konsist.
Det skjedde ikke. I stedet ble det uker med forvirrende borgerlig (sam)røre hvor de to støttepartiene sterkt medvirket til inntrykket av at vi har den minst sosiale regjeringen på årtier. Ordbruken var av en slik karakter at opposisjonen hadde problemer med å henge med i svingene. KrF og Venstre gjorde det unødvendig for Ap å si hva det måtte mene om statsbudsjettet.
Siden er det bare blitt verre. Altså mellom de borgerlige. Derfor møtes de tirsdag for å rydde opp etter statsbudsjettet, søndagsåpne butikker, asylbarn,isgrenser og muligens en dose Per Sandberg. Skjønt, selv Sandbergs partisjef har til de grader understreket at Sandberg totalt har feilet; så den ballen er kanskje nå lagt død?
Likevel, dette slår meg foran tirsdagens møte: Er det mulig i dagens storting å tenke seg to politikere fjernere fra hverandre enn Knut Arild Hareide og Per Sandberg?
Intern uenighet ikke noe unaturlig
I ethvert demokrati forteller historien om brytninger, både internt og mellom partier, såvel i posisjon som i opposisjon. Jeg vil tro at vi kommer til å høre mye mer om dette den dagen Jens Stoltenberg skriver den forhåpentligvis usminkede beretningen om åtte år i et rødgrønt fellesskap. Det skal ikke forundre meg om at det også kommer til å bli en sterk fortelling om hvordan det var å dele politisk seng med Senterpartiet; et parti med en utrolig evne til å søke makt, uansett farge på regjeringen.
Nå er det forlengst opplest og vedtatt at de rødgrønne hadde sine problemer, ja ofte så store at det var behov for en egen statsråd til ta seg av dem. Oppgaven ble gitt Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Etter hva jeg er fortalt, manglet ikke Schjøtten arbeidsoppgaver, ikke bare pga Senterpariet, men også fordi det krevde tid å knyte opp politiske knuter mellom de tre partierne.
Schjøtten hadde den fordel at han var statsråd i en flertallsregjering. Dagens blåblå er i mindretalll og kravet til entydig politisk opptreden er desto sterkere og derfor beklagelig at den er noe fraværende. Så vidt jeg forstår har Erna ingen Schjøtten og modellen er heller ikke direkte overførbar da to partier sitter i regjering, mens to støtter den utenfra.
Uansett, hvis ikke en person etter tirsdag får ansvaret for på heltid å koordinere kontakten mellom de fire partiene, kan frustrasjonen på borgerlig side fortsette -og slik som kortene nå er lagt- vil ingen av dem tjene på det.
