Terje SvabøFredag kunngjør Nobelkomiteens nye leder,Kaci Kullmann Five, hvem som blir tildelt fredsprisen. Etter å ha lest Geir Lundestads bok er det vanskelig å forstå hvordan Kaci har maktet å overta dette prestisjetunge vervet. Men når en bok baserer sine vurderinger på sladder, blir resultatet gjerne som galest.
Gjennom flere tiår som journalist har jeg verdsatt dem som gir allmenheten innblikk i det lukkede rom, hva som skjer bak de stengte dører. Pålitelige og innsiktsfulle kilder er av avgjørende betydning for at en kritisk presse skal kunne ivareta sitt mandat som det frie ord og demokratiets vokter.
Slett ikke alle som har gitt meg gode historier har hatt edle motiver. Det har vært dem som har lekket bevisst for sette andre i et dårlig lys, endog skade dem. I slike tilfeller er det selvsagt særs viktig å vurdere hvor vesentlig innholdet i lekkasjen er opp mot konsekvensene av offentliggjøringen. Tidlig lærte jeg meg å snu ryggen til sladderen, den nedrige ryktespredningen som vanskelig lot seg kontrollere, rett og slett fordi det ofte viste seg å være ondsinnet eller ubetenksomt ordgyteri.
Det er en gammel diskusjon om forfattere bør være stilt overfor de samme krav til troverdighet og nøyaktighet som journalisten bak den kritiske reportasjen. Det er dem som mener at f eks en boiograf må få være litt mer omtrentlig og noe mer uvøren i sin omgang av nøyaktigheten. Det skal, sies det, være mer rom for personlige vurderinger; selv om de kan være sårende og vanskelig å ettergå sannhetsgehalten i. Flere biografier har fint klart denne balansegangen.
Det gjør ikke Geir Lundestad. En ellers interessant bok, skjemmes av en uvøren – eller ondsinnet? – omgang med personkarakteristikker. Ikke bare det, bokskriveren baserer seg også på anonyme kilder der han selv kommer til kort i sine vurderinger. Som i tilfellet Kaci. Ifølge en eller annen Lundestad har snakket med, mangler Kaci viljen til å seire. På denne bakgrunn forundres Lundestad over at hun ville overta som komiteens leder.
Dette skrives altså om en som ble den første kvinnelige lederen både i Unge Høyre og i Høyre. Som uredd markerte seg klart i partiet for selvbestemt abort, bistand, natur-og miljøvern og ikke minst et glødende engasjement for menneskerettighetene.
Det får være en trøst for Kaci at hun er i godt selskap. Etter å ha lest boka, er det vel bare Francis Sejersted av komitelederne som får godkjent. Alle de andre må finne seg i små eller større stikk. Hva er f eks poenget med å skrive at en uttalelse av komiteleder Gunnar Berge vakte betydelig oppsikt, for så å legge til: Det var jeg som skrev den!
De aller fleste påstandene i boka kommer nok til å bli stående uimotsagt. Respekten for komiteens uskrevne og skrevne regler tilsier det. Det kan hende at Lundestads bok fører til endringer i komiteens arbeid. Det er i så fall heller på tross av, enn på grunn av en bok hvor vi sitter igjen med det inntrykket at alle som har vært medlemmer i komiteen, har grunn til å være takknemlige over å ha fått samarbeide med Geir Lundestad.
