Terje SvabøDet var en traurig kveld. Mens regnet høljer ned, står vi søkkvåte og bivåner at Union Jack fires og det røde flagget med de fem stjernene blir heist. Kina overtar Hongkong.
Det var natt til 1. juli 1997 avtalen mellom Beijing og London ble fullbyrdet. Undertegningen fant sted i Beijing i desember 1984 av de to statsministrene Zhao Ziyang og Margaret Thatcher. Det hele smilende overvåket av Kinas lille, men akk så sterke mann, Deng Xiaoping. 156 år britisk overherredømme var i 1997 over for kronkolonien, som pulserte mer enn noe annet samfunn i Asia.
Opium
Det var den første opiumskrigen som startet det hele. Den varte fra 1839 til 1842 og resulterte i at Kina måtte avstå Hongkong til Storbritannia. Forøvrig også fem andre havner, deriblant Guangzhou og Shanghai. I 1860 ble også Kowloon (fastlandsdelen av Hongkong) erobret av London. I 1898 undertegnet de to land en leieavtale, hvor den vesentligste klausulen var at hele Hongkong skulle leveres tilbake til Kina etter 99 år, altså i 1997.
”Ett land, to systemer”
I 1984-avtalen er det fastslått at Hongkongs innbyggere i 50 år etter overtagelsen skal få leve under de samme vilkår som da britene styrte. Deng Xiaoping skal være mannen bak ”Ett land, to systemer,” med andre ord at Hongkong under Kina får beholde sin markedsøkonomi og fortsatt ha den tryggheten et uavhengig rettsvesen representerer.
Et ille lovforslag
Hongkong før 1997 var ikke et demokrati slik vi kjenner det i Norge; men for å forstå hva som i dag skjer, er det av avgjørende betydning å understreke at befolkningen i kronkolonien levde i en rettsstat. Ingen var skyldig uten dom og du kunne være sikker på at domstolene, og rettsapparatet for øvrig, var uavhengig og ikke korrupt.
Slik er det ikke i Kina. Der er domstolene direkte kontrollert av kommunistpartiet, som i følge konstitusjonen har enerett til å styre Folkerepublikken. Derfor ble reaksjonene særs sterke da Hongkongs leder, Carrie Lam, i juni foreslo en lov som ville gjøre det mulig å utlevere innbyggere i Hongkong til straffeforfølgelse i Kina.
Hongkongs borgere reagerte spontant på forslaget om utlevering og protestene startet. Det forteller alt om dagens ledelse i Hongkong at den ikke bare kunne komme på tanken, men til og med iverksatte arbeidet med et slikt lovforslag. Det er jo en uhyrlighet å frata egne innbyggere sitt rettsvern, men slikt er mulig når man ser på seg selv som Beijings tjener.
Gradvis tilstramning
Dessverre kommer lovforslaget som en bekreftelse på at advarslene i 1997 var korrekte: Beijing kommer ikke til å etterleve avtaleteksten, ble det hevdet. I følge anerkjente observatører har evnen til å overse avtalen økt under Xi Jinpings ledelse. Xi ble generalsekretær i kommunistpartiet i 2012 og har en mer enn velutviklet evne til å samle makt og renske ut motstandere. Han har også fått endret konstitusjonen, slik at han ikke behøver å gå av etter to perioder som Folkerepublikkens president.
Det er åpenbart at Xi ser med betydelig uro og kraftig sinne på hva som skjer i Hongkong. De offisielle uttalelsen fra Beijing har da også blitt stadig mer fordømmende i innhold. I de siste kommentarene er demonstrantene omtalt som ”terrorister.”
Folkerepublikken 70 år
Slike uttalelser har, med rette, ført til ytterligere bekymring i Hongkong: Vil Beijing gripe inn med militære maktmidler for å stanse demonstrasjonene? Slik det skjedde i Beijing i 1989. Foreløpig er så ikke skjedd. Årsakene kan være flere, men trolig først og fremst at makthaverne i Beijing vet at de internasjonale reaksjonen vil bli sterke.
Et ytterligere moment er at 1. oktober er det 70 år siden Mao Zedong fra paviljongen over Den himmelske freds plass kunngjorde opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Det skal selvfølgelig markeres og da passer det ualminnelig dårlig med et nylig militært inngripen i Hongkong.
Men hva vil skje etter jubileumsmarkeringen?
