Ikke lenger den britiske kronkolonien, men siden 1. juli 1997 «en spesiell administrativ region» under Beijing. Likevel, det er fortsatt noe helt unikt og standhaftig over Hong Kong. På én og samme tid oppleves det som om alt er som det en gang var, samtidig som det støyende og mangeartige bylivet pulserer som aldri før.
Første gang jeg besøkte Hong Kong var i 1978, på vei til et Kina iferd med å kaste av seg de verste sidene av Mao Zedongs vanstyre og på vei inn i en periode hvor det ikke spilte noen rolle hvilken farge det var på katten, bare den fanget mus. Det var slik den nye sterke mann, Deng Xiaoping, uttrykte det for å understreke at det kapitalistiske verktøyet var mer enn akseptabelt for å få Folkerepublikken ut av uføret. Kinas økonomiske fremgang kom, men Deng beviste en gang for alle i juni 1989 at politiske reformer ikke var en del av hans verktøykasse.
Det er blitt mange besøk til Hong Kong siden 1978 og jeg bodde på øya i slutten av 1980-tallet som korrespondent for Aftenposten. Nå er det 10 år siden siste besøk, men så å si alt er gjenkjennelig. Tidligere i uka ble jeg spurt av en som akkurat er flyttet hit, om forandringene er store. Svaret måtte bli et nei. Hong Kong er ikke som Beijing, eller Shanghai, hvor bybildet forandres fra måned til måned.
Hong Kong er gjenkjennelig, men hverken stillestående eller kjedelig. Her er fortsatt aktivitet i et rivende tempo, her løpes det med trillebårene på byggeplassene og ja, det bygge nye skyskrapere, men den spektakulære utsikten fra Star Ferry den korte seilasen over Victoria Harbour, er kjent og kjær. Likeledes kontrastene: Fra den kostbare skredderforretningen til klesmarkedet rundt hjørnet, fra luksusrestauranten med Rolls Royce’ene utenfor, til nudelsjappa i samme gate med et tilbud som slettest ikke er å forakte.
Noe har likevel definitivt endret seg de siste årene: Hong Kong er betydelig dyrere. Selv høyst ordinære restauranter holder nå et prisnivå som er gjenkjennelig for en nordmann og klesforretningene i de flotte magasinene er ikke for allmennheten. Det er imidlertid ingen grunn til å fortvile. Det finnes alternativer , både for mat og klær og utvalget er stort. Du kan lett få deg et herlig måltid Dim sum for en 50-lapp og på kveldsmarkedene på Kowloon finner du sko til 70 kroner paret: men ikke stol på at merket er ekte.
Occupy Central
Hong Kong har aldri vært noe demokrati slik vi kjenner det, men kronkolonien var kjennetegnet blant annet av det britiske rettsvesenet og en uavhengig presse. Da Beijing overtok i 1997, ble Hong Kongs innbyggere lovet at de skulle få beholde sine rettigheter. » Ett land, to systemer,» skulle i følge avtalen i 50 år garantere innbyggernes rettigheter. Det er hevet over tvil at det fortsatt er forskjell mellom Kina og Hong Kong. Som illustrasjon kan nevnes at denne bloggen fritt kan legges ut på Facebook her i Hong Kong, mens det ikke ville ha vært mulig hvis den ble skrevet i Beijing. Der er Facebook stengt.
Men, det er likevel et men. Avtalen mellom London og Beijing inneholdt en viktig paragraf om at Hong Kongs innbyggere i 2017 fritt skulle få velge sin egen politisk ledelse. Dette punktet har Kommunistpartiet i Beijing nå fraveket og fastslår at det kun kan velges kandidater fra en liste på forhånd godkjent av Kina. Blant annet dette førte til omfattende demonstrasjoner i fjor, kjent under navnet «Occupy Central.»
Aksjonene stilnet uten noe løfte om at avtalen skulle etterleves. Derfor ulmer det fortsatt. Observatører mener at det nå utvises en farlig form for selvsensur i mediene og sympatisører av dem som var i ledelsen av «Occupy Central» opplever utfordringer i sitt arbeide. Det kommer fortsatt til å bli interessant å følge med i hva som skjer i Hong Kong.