Både i forholdet til EU, intern mellom de fem nordiske land og ikke minst overfor Moskva; det er Finland som nå fremstår som den offensive på Nordens lag.
Det er interessant å vende tilbake til Helsinki, eller Helsingfors, som byen heter på svensk og i offisiell norsk omtale. Som journalist har jeg vært her en rekke ganger og det mest i en periode hvor Finland og det finske politiske miljøet balanserte sine holdninger og uttalelser mellom Moskva og Vesten.
I dag er luften renset. Finland opptrer med trygghet overfor den mektige nabo i øst, samtidig som landet spiller en aktiv rolle i EU. Finlands president, den meget populære Sauli Niinistö, har innehatt embetet siden 2012 og ble gjenvalgt i 2018 med over 62 prosent av stemmene i første valgomgangen. Niinistö kommer fra Høyres søsterparti, Samlingspartiet, men samler langt bredere støtte i befolkningen enn sitt gamle parti.
Godt forhold til president Putin
Det sier noe om både Niinistö og de senkede skuldre i finsk politikk, at det er et godt forhold mellom Vladimir Putin og hans finske kollega. Den finske presidenten har betydelig innflytelse over utenrikspolitikken. I dag makter Finland både å spille en konstruktiv rolle i EU-samarbeidet og opprettholde forbindelsene med Moskva. Det til tross for at Finland konsekvent slutter opp om EUs sanksjoner mot Russland.
Finland høster også anerkjennelse for å vektlegge den nordiske dimensjonen i EU, noe som også kommer klart fram ved formannskapets prioriterte mål om å styrke rettsstatens prinsipper. Denne tydelige målsettingen har blant annet ført til sure kommentarer fra Ungarns autoritære statsminister, Viktor Orban, uten at det ser ut til å plage finnene noe nevneverdig.
Mottoet for Finlands formannskap er «Et bærekraftig Europa – en bærekraftig fremtid.» I tillegg til rettsstatens prinsipper og de felles verdiene den representerer, fremheves arbeidet for å styrke EU som en global klimaleder. Hovedmålet er jo klimanøytralitet innen 2050.
Nærhet til øst
Geografien er den samme, men realpolitisk har det skjedd store omveltninger i Finlands naboskap etter Murens fall og Sovjetunionens oppløsning. Ja, omveltningene er av en slik karakter at det er enestående at det har gått så smertefritt. Løsrivelsen fra kommunismens lenker fikk som konsekvens at Estland, Latvia og Litauen igjen ble selvstendige etter 50 års tyranni.
Ferja fra Helsinki til Estlands hovedstad Tallinn tar bare vel to timer og skal være en av de travleste ruter i Nord-Europa. Det er et godt tegn at forbindelsene er så gode. I forrige uke besøkte jeg Estland og Latvia, to av tre baltiske nasjoner som i 2004 ble medlemmer av både EU og NATO. De er vel fungerende demokratier og oppslutningen om EU og NATO er meget høy. Russland har altså fått NATO på sin dørterskel og det er et meget interessant spørsmål i geopolitisk sammenheng om også Finland bør gå med i NATO.
Fortsatt nøytralt, men…
I Helsinki er det delte meninger, men i all overveiende grad er det støtte til en fortsatt nøytralitetslinje. Likevel, både Finland og Sverige deltok i NATO-øvelsen Trident Juncture i fjor. Det pågår en særs interessant diskusjon i Finland om hvordan det er mulig å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet. Her er Finland en pådriver, til dels sammen med Sverige. Mye skjer, uten at det prates for høyt, gjennom Nordic Defence Cooperation (Nordefco.) Og det forståelig nok for ikke unødvendig å provosere Moskva.
For nærheten til øst, vil for alltid være der som også en sikkerhetspolitisk faktor. Det tar bare vel tre timer med tog fra Helsinki til vakre St. Petersburg. En heller kjedelig tur dersom man ønsker å se vakker natur, men historisk spennende nok. Toget stopper på Det karelske neset, i byen Vyborg, som ligger inne i en vik i Finskebukta.
Byen var inntil opphøret av den andre verdenskrigen finsk, men gikk tapt som et ledd i den massive krigserstatningen Finland ble pålagt å betale til Sovjetunionen. Vyborg er nok tapt for alltid.
Rødgrønt, men..
I Helsinki bor vi bare 10 minutters gange fra den mektige parlamentsbygningen som ligger på Mannerheimgatan, oppkalt etter Carl Gustaf Emil Mannerheim. Tidligere president og offiser, med en lang militær karriere både for den russiske tsar og for Finland i Vinterkrigen og den andre verdenskrigen, eller Den finske fortsettelseskrigen, som den heter her.
I Mannerheimgatan er det en flott statue av den tidligere hærføreren til hest, et monument som fra sentrum av byen leder hen til en imponerende rekke av kulturinstitusjoner, med blant annet kunstmuseet Kiasma,Konserthuset, Finlandiahuset og Operaen. Bygningene vitner om at selv i økonomiske motgangstider er kultur prioritert.
Statsminister Antti Rinne leder etter valget i april en rødgrønn regjering. Rinne er sosialdemokrat, mens utenriksminister Pekka Haavisto representerer De grønne. Det er 16 år siden sosialdemokratene ledet en finsk regjering, forøvrig med kvinneflertall, men partiet er ifølge de siste meningsmålingene ikke landet største.
Den posisjonen inntar Sannfinländarna, det innvandringsfientlige partiet som nektes deltagelse i regjering. Rusler man seg en tur på den vakre Esplanaden, som går ned mot Salutorget, hvor forøvrig både presidentkontoret og rådhuset ligger, er det slående hvor få fremmedkulturelle det er i gatebildet i forhold til Oslo.
Finland fører en meget restriktiv innvandringspolitikk. Likevel gikk Helsinki offensivt ut i starten av sin formannsperiode for å oppnå enighet om nye, felles tiltak innen mirasjonspolitikken. Der lykkes man ikke.
Enkelte spørsmål er tydeligvis fortsatt for vanskelige, selv for et land som i økende grad markerer seg på den europeiske arena.