Terje SvabøFørst var det stortingsrepresentant Erlend Wiborg. Han kalte hedersmannen Kåre Willoch jødehater. Dagen etter tildelte Per Sandberg Kristelig Folkeparti delansvar for barbareres drap og voldtekter. Er grensen for hva et anstendig, verdikonservativt parti kan akseptere av en samarbeidspartner forlengst passert?
I forrige uke analyserte jeg her på denne hjemmesiden den politiske kulturforskjellen som eksisterer mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Likeledes den iver støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti for ofte har utvist når det gjelder å gå imot reformer initiert av den blåblå regjering. Jeg stilte spørsmålstegn ved hva det betyr å være et støtteparti.
Men; de såkalte sentrumspartienes iver etter å kritisere de blåblå kan trygt plasseres i skuffen av mer eller mindre forventede og stort sett akseptable politisk utspill. Det samme kan ikke sies om de siste par dagers utspill fra Fremskrittspartiet. Hva vi nå er vitne til er at partiet, til tross for en betydelig innsats av kretsen rundt Siv Jensen, ikke har maktet overgangen fra populistisk opposisjonsparti til ansvarlig regjeringsparti.
Den store kulturforskjellen
Det begynte så godt for Fremskrittspartiet. Mang en observatør ble overrasket over hvor greit partiets statsråder gled inn i sine nye roller mens det, også like overrraskende, var flere av Høyres utvalgte som rotet det til for seg selv. Nå er denne gode start i ferd med å bli ødelagt av enkeltrepresentanters utspill og faktisk også av Siv Jensen selv da hun fra Stortingets talerstol sa at hun som partileder kan ha en annen oppfatning av Mulla Krekar enn statsråden. Kan noen huske hva Siv Jensen sa da Kristin Halvorsen forsøkte seg på den samme vri når det gjaldt boikott av varer fra Israel?
Per Sandberg er nestleder i Fremskrittspartiet og således særs representativ for det ene regjeringspartiet. I følge han selv er det vel bare hans eget nei som gjør at han ikke sitter ved Kongens bord. Vi bør akseptere at en nestleder i visse sammenhenger kan være mer frittalende enn en statsråd, men ett sted går det også en grense for Hr. Sandberg.
Den trådte han over i NRK da han i klare ordelag beskyldte Kristelig Folkeparti for et medansvar for ekstremisters mishandlinger og for å bygge opp under ekstremisme. Vel kan Kristelig Folkeparti i all sin godhet bli naive i forhold til de utfordringer manglende integrasjon fører til, men Per Sandberg forhindrer jo ethvert fornuftig ordskifte om hvordan vi best kan integrere og forebygge. Fremveksten av de parallelle samfunn er en betydelig utfordring, Per Sandberg gjør forsøk på konstruktive og kritiske kommentarer vanskelig.
Høyre tok en viktig beslutning etter valget i 2013. Partiet bestemte at de for første gang ville gå inn i regjering med Fremskrittspartiet, i stedet for å velge Kristelig Folkeparti og Venstre. For mang en verdikonservativ var dette en beslutning til ettertanke. Ikke minst fordi det er en betydelig politisk kulturforskjell mellom det verdikonservative Høyre med fokus på enkeltmennesket og et populistisk parti som er mer opptatt av «folk flest» enn enkeltindivider.
Her ligger en ikke uvesentlig tilnærming til politiske verdivalg. Vi ser den veldig klart nå. Min påstand er at det ikke ville ha vært mulig for en sentral representant for Høyre å komme med en slik unyansert og direkte stygg uttalelse som den Sandberg avfyrte mot Kristelig Folkeparti. Rett og slett av den grunn at slikt gjør man ikke hvis man har en gnist av politisk anstendighet.
Knut Arild Hareide er i harnisk. Det er ikke vanskelig å forstå. Man burde heller ikke sove godt i samarbeidspartiet Høyre.
