Regjeringspartiet Fremskrittspartiet, som nå er i opposisjon, har etter en overraskende positiv start i regjering, igjen funnet tilbake til sitt gamle – om ikke gode – jeg. Er det «helt allright» for statsministeren?
Både på Stortinget, blant politiske observatører og hos velgerne, var det nok mange som med litt undring merket seg hvor raskt Siv Jensens utvalgte tilpasset seg tilværelsen som statsråder og regjeringsparti etter valget i 2013. Selvsagt ble det gjort feil og enkelte statsråder sliter fortsatt, men alt i alt, var det en god start for partiet. Det ble vist vilje til både kompromisser og ansvarlighet.
Men under overflaten vaket hele tiden Per Sandberg som representant for det egentlige Fremskrittspartiet. I en kort blogg vil det ta for mye plass å minne om nestlederens mange utspill og utblåsninger, men leserne minnes nok. Lenge ble han møtt med skuldertrekk og det politiske miljø godtok på en måte at Sandberg fikk drive med sitt.
Men etterhvert dannet det seg et mønster. Det ble vanskelig for noen og enhver å være sikker på hva som var Frenskrittspartiets politikk: Det Regjeringen foreslo og vedtok, eller det den sandbergske fløyen av Fremskrittspartiet utbasunerte. Det var iferd med å bli noe veldig uryddig over norsk politikk og spesielt over omdømmet til det blåblå-alternativet.
Det verdikonservative Høyre var havnet i et selskap det umulig kan føle seg vel i.
Borgerkrigen i Syria er en tragedie. En tragedie med dimensjoner vi knapt kan fatte. Det er det syriske folks lidelser som nå får det politiske Norge til å fremstå i en lite kledelig klesdrakt. Det har vært forhandlet, med og uten vafler, i uker om verdens rikeste land skal ta imot 10 000 eller færre.
Det ble tidlig klart at her så Fremskrittspartiet sin mulighet til å komme på offensiven foran lokalvalget i september.
Partiet brøt – ikke overraskende – forhandlingene og kunngjør nå at partiet skal stemme imot det forslaget regjeringskollega Høyre og fem andre partier i Stortinget står bak. Ett regjeringsparti skal altså stemme mot et annet, samtidig som det varsles at spørsmålet om antall syriske flyktninger skal bli et tema i valgkampen. Ikke nok med det; Fremskrittspartiet vil ha folkeavstemming, noe som selvsagt er avvist, men det er heller ikke klart hvordan partiet vil stille seg til innholdet i statsbudsjettet for 2016!
For i dette budsjettet må nødvendigvis bevilgningene til vår beskjedne håndsrekning til flyktningene komme. Skal vi altså oppleve at finansministerens eget parti stemmer imot finansministerens forslag til budsjett?
Dette er ikke bare uryddig. Det er useriøst. Hva i all verden mener statsminister Erna Solberg om dette? Føler hun seg vel i et slikt selskap?
Hva med å ta en prat med Trine Skei Grande, Erna?