Om vel en måned kunngjør Nobelkomiteens leder, Berit Reiss-Andersen, hvem som får årets fredspris. Har komiteen mot til å bevise sin uavhengighet ved å tildele den til Hongkongs demokratiforkjempere?
Da Nobelkomitéen i 2010 ga prisen til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo, fremsto komiteen som prisverdig modig. Under ledelse av Thorbjørn Jagland manifesterte komitéen at den er uavhengig av Norges politiske myndigheter, regjering som storting.
For det manglet ikke på advarsel fra høyt hold, ikke minst fra den daværende regjeringen, mot å tildele en kinesisk demokratiforkjemper prisen. Jeg skrev i Aftenposten om det presset komiteen ble utsatt for; forøvrig også fra toppfolk innen den olympiske idrettsbevegelsen. Der i gården tenkte man åpenbart mer på egen lommebok, enn de sivile rettighetene til enkeltmenneskene i verdens største diktatur.
En uavhengig komite
Vi vet hvordan Kina reagerte. Reaksjonene førte til en debatt om Nobelkomitéens sammensetting; at det var vanskelig for omverdenen (les Kinas kommunistparti) å forstå at en komite med kjente politikere, oppnevnt av Stortinget, kunne være uavhengig av nettopp Stortinget.
For noe tøv! Poenget var – og er – at lederne i Kina ikke ville forstå. Mangt kan sies om den kinesiske eliten, men dumme er medlemmene av den ikke. De ville ikke forstå, fordi de følte seg tråkket på. Dermed ble Norges forhold til Kina lagt i bunnen av en fryseboks, inntil den ynkelige avtalen i 2016, hvor vår regjering krøp til korset.
Kjerneinteresser
For i avtalen går Norge meget langt i å rose Kina, landets historiske utvikling og dets sosiale system. Hva som imidlertid er særs ille, er at vi erkjenner Kinas kjerneinteresser og «vil ikke støtte handlinger som undergraver dem og vil gjøre sitt beste for å unngå skade på de bilaterale forhold.» Hvorfor innebærer denne teksten at vi kryper for Kina? Årsaken er at vi har underskrevet på Kinas kommunistpartis selvstendige enerett til å styre Folkerepublikken. For kjerneinteressene er:
- Bevare statens politiske system.
- Sikre at Kina forblir et udelelig og selvstendig territorium.
- Opprettholde den økonomiske utviklingen.
Å «bevare statens politiske system» betyr jo akkurat hva som står: Kommunistpartiet skal styre Kina.
De siste åra har Beijing strammet grepet om Hongkong og dets innbyggere. Den nye sikkerhetsloven fra juli i år, er et stygt brudd på avtalen mellom Storbritannia og Kina fra 1984 om tilbakeføringen av Hongkong 1. juli 1997. I avtalen står det svart på hvitt at Hongkongs rettsstatsprinsipper skulle garanteres i 50 år. Nå knebles ytringsfriheten. Snart er Hongkong lik hvilken som helst annen kinesisk by med total mangel på retten til å gi uttrykk for egne meninger.
Guri Melbys forslag
Det var daværende stortingsrepresentant, Guri Melby, som i fjor foreslo prisen til Hongkongs demokratiforkjempere. I sin begrunnelse skrev Venstre-representanten: «I have nominated the Hongkong people for the Peace Prize in 2020 because they are fighting for fundamental rights such as freedom of speech, democracy and the rule of law.»
Fra vondt til verre
Siden nominasjonen er Guri Melby blitt statsråd og i Hongkong er situasjonen gått fra vondt til verre. Nå vises ingen nåde. Politiet slår hardt ned på demonstrasjoner, aktivister arresteres og demokratiforkjempere sparkes fra jobben.
«Hva som skjer i Hongkong er helt og holdent en intern sak for Kina og noe utenlandske regjeringer eller individer ikke har noen rett til å blande seg inn i,» sa talsmann Geng Shuang på en pressekonferanse i Beijing i en kommentar til Guri Melbys forslag.
«Noe utenlandske regjeringer eller individer ikke har noen rett til å blande seg inn i.» Slik taler bare en representant for et diktatur.
Selvsagt har vi rett. Ikke bare rett, vi har en plikt. En fredspris til Hongkongs befolkning vil være en manifestasjon over at vi bryr oss – og Nobelkomitéens uavhengighet.