Terje SvabøErna Solberg leverer et solid stykke politisk arbeid under Høyres landsmøte på Gardermoen. Hennes tale til sine tilltsvalgte, vitner om en seriøs og moderat partileder det skal bli vanskelig for Arbeiderpartiet å skremme velgerne med.
Noen landsmoder er Erna foreløpig ikke blitt, men det vil forundre meg mye om det ikke etterhvert festner seg et inntrykk blant velgerne av en hardt arbeidende og inkludernede statsminister. Hennes tale til landsmøtet var en ryddig og konkret gjennomgang av Regjeringens arbeid så langt. Flere reformer vil bli foreslått og helse og utdanning fremstår som to avgjørende satsingsområder, mens løftene om de de store skattelettelsene skyves i bakgrunnen.
I løpet av talen nevnte Erna i følge manus «den forrige regjeringen» en gang, men tok ikke navnet Arbeiderpartiet i sin munn. I sin kommunikasjon velger hun altså å snakke om egen politikk og prioriteringer, ikke å angripe eller ta et oppgjør med det største opposisjonspartiet og de prioriteringene Arbeiderpartiets politiske verksted foretok sist helg. Her kunne det ha vært mer enn nok for statsministeren å gripe fatt i, både av mer ideologisk karakter og kostbare forslag.
Hun lot det være. Stilte ikke en gang spørsmål ved om Jonas Gahr Støre dreier Arbeiderpartiet i retning venstre eller om Arbeiderpartiet forlater sin grunnholdning om at den politikk som føres i opposisjon skal det også være (økonomisk) dekning for i posisjon. Erna valgte å stole på egne krefter og opptre litt hevet over partipolitikken. Med stort alvor analyserte hun utviklingen i Russland og fremhevet, med henvisning til april 1940, nødvendigheten av at vi nå styrker vårt forsvar. Statsministeren kan ikke tolkes på noen annen måte enn at forsvarsbudsjettet skal økes i vesentlig grad og spørsmålet blir hvilke poster som da vil få mindre?
Problemet Fremskrittspartiet
Etter valgseieren i 2013 valgte Høyre å gifte seg med Fremskrittspartiet og inngå partnerskap med Venstre og Kristelig Folkeparti. En uprøvd konstellasjon i norsk politikk og den har jo da også vist seg å være ganske så problematisk. Ernas uttalte målsetting høsten 2013 var å få de to mellompartiene med i regjering i løpet av denne perioden. Det snakker hun ikke lenger om og det gjør heller ikke Trine Skei Grande eller Knut Arild Hareide. Både den politiske og kulturelle avstanden mellom Fremskrittspartiet og sentrum har dokumentert seg å være for stor.
Dette er ikke overraskende, det forunderlige er at erfarne Høyrefolk ikke så at det måtte bli slik. Fremskrittspartiets fundament er å være anderledes enn de øvrige partiene. I regjering er det en vanskeligere øvelse å holde fast ved, men partiet har likevel greid å provosere sentrum så det holder. Selvsagt også Arbeiderpartiet, noe som åpenbart er årsaken til at Jonas i sin argumentasjon mot Regjeringen velger å gå utenom Erna og heller i strupen på Siv.
For det er ikke så lett å skremme den gjennomsnittelige velgeren med Erna, oppgaven er enklere når man gyver løs på Frenskrittspartiet. Vi vil derfor se at Arbeiderpartiet kommer til å bruke Fremskrittspartikortet for alt det er verdt i valgkampen. Vi vil få høre at Høyre forsåvidt ikke er så ille, men hva blir konsekvensen når Høyre har valgt Fremskrittspartiet som sin fremste alliansepartner?
Ernas utfordring er at mye av innholdet i Arbeiderpartiets argumenter i valgkampen, i betydelig grad deles av Venstre og Kristelig Folkeparti; ja til og med hos mang en verdikonservativ Høyrevelger.
