Terje SvabøÅ forstå Kina har alltid vært en utfordring. Keiseren var en fjern, guddommelig figur. Dagens leder, lukker seg ikke inn bak palassets murer, men kan vi Xi Jinping?
Forlaget FONT har nylig gitt ut en bok som hjelper oss å komme nærmere verdens mektigste mann, som Kinas president og partisekretær i dag vitterlig er. Donald Trump har jo for lengst twitret og talt seg bort fra den posisjonen.
Boka er skrevet av Kerry Brown, professor i Kina-studier og leder av Lau Kina-instituttet ved Kings College London. Brown har skrevet en rekke bøker om Midtens Rike og denne heter ”Xi Jinping og det nye Kina,” med undertittelen: ”Supermakten som utfordrer verden.”
Å fortelle historien
Det som i betydelig grad er med på å gjøre boka interessant, er Browns vektlegging av hvor vesentlig det er for dagens makthaver å fortelle historien om Kina og fortelle den slik Xi ønsker at den skal forstås. Ifølge forfatteren er Xi Jinping svært bevisst på å gjøre seg selv til en del av fortellingen, ja, selve bæreren av årsaken til den internasjonale anerkjennelsen Folkerepublikken nå opplever.
Det er ikke bare et lite land langt mot nord som logrer for diktaturet; det store flertallet av verdens nasjoner er like unnfalne.
Brown påpeker at den historien Xi ønsker å være selve symbolet på, er drømmen om et sterkt, selvsikkert Kina som har gjeninntatt sin posisjon som regionens og verdens midtpunkt. For kommunistpartiet – som i følge konstitusjonen har enerett på å styre Kina – er målsettingen om et mektig og sterkt land selve eksistensberettigelsen til partiet.
Å nå dette målet rettferdiggjør alt hva partiet til enhver tid foretar seg og Xi har gjort seg selv til herre over den store fortellingen om å gjøre Kina sterkt og mektig. Hans viktigste redskap er selvsagt kommunistpartiet med sine 88 millioner medlemmer og Kinas konstitusjon, hvor Xis tanker ble skrevet inn i 2017. For øvrig det samme året som han opphevet åremålsregelen for presidentembetet.
Middelklassen
I likhet med en rekke andre bøker om Kina, peker også denne på landets økonomiske fremgang, men forfatteren underslår definitivt ikke den betydelige fattigdommen som fortsatt eksisterer og den urovekkende forskjellen mellom dem som har og dem som ikke har.
I boka skriver Brown at Kina nå har en middelklasse på over 500 millioner mennesker som vil leve det gode liv, som husker hvordan det var og ikke vil tilbake. Denne betydelige gruppen vil ha den beste utdannelsen for sine barn, gode boliger, flotte biler og de vil reise utenlands. Xi har satt seg som mål å drømme drømmen sammen med denne gruppen.
Et tøft sted å leve
Xi har siden han overtok makten i 2012 strammet grepet om landets befolkning. Forfatteren avdekker hvordan mange observatører tok så inderlig feil da de trodde Xi ville føre Folkerepublikken i demokratisk retning. Han har slett ingen slike planer og desto mektigere han blir, desto fjernere blir håpet om politiske reformer.
Brown skriver at ”for dissidenter og menneskerettsadvokater er Kina under Xi blitt et tøft sted å leve.” Og han legger til: ”Utenlandske regjeringen som forsøker å komme i dialog med Kina om menneskerettighetsspørsmål, møter nå en enda mer selvsikker – og kategorisk avvisende – motstander.”
Xi har gjort seg selv til innehaveren av hovedrollen i fortellingen om det nye Kina. Hans drøm om å gjenskape Kina som Midtens Rike er kommet nærmere og han behøver neppe å bekymre seg over for mye mas om menneskerettighetene.
I alle fall ikke fra land som har underskrevet på at de vil respektere Kinas kjerneinteresser; med andre ord kommunistpartiets enerett til å styre.
