Terje SvabøI 2013 valgte Høyre og Erna Solberg Frp i stedet for sentrum. Nå forfaller fakturaen for dette verdivalget til betaling.
Det er noe uryddig over norsk politikk om dagen: De to regjeringspartiene og samarbeidspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, sitter i skrivende stund fortsatt i særs utfordrende budsjettforhandlinger. Årsaken er at Frp fikk trumfet gjennom et ultimatum om avgiftsøkningen på diesel og bensin.
Resultatet av en slik uvanlig måte å gå inn i forhandlinger på, er at fire av Norges politiske partier bruker ufattelig med tid på noen få kroner og/eller prosenter, i stedet for å konsentrere seg om de mer langsiktige og avgjørende spørsmål. Et ganske så surrealistisk politisk skuespill, som neppe er med på å øke omdømmet til våre folkevalgte.
Budsjettforhandlingene er imidlertid kommet totalt i skyggen av et enestående PR-stunt på Facebook. Skuespiller – og Arbeiderparti-politiker – Kristoffer Joner, lurte oss alle til å tro at han etter berettiget harme over statsråd Sylvi Listhaugs krasse uttalelser om norsk asylpolitikk til New York Times, ønsket å starte en kampanje på sosiale medier.
Nå vet vi at det hele var regissert av NOAS og et PR-byrå. I parentes bemerket er det uforståelig at en tidligere leder i Norsk Journalistlag, Ann-Magrit Austenå i NOAS, ikke vil innrømme at denne mangelen på åpenhet er forkastelig. Men viktigere enn forsvarstalen fra NOAS, er den måten integreringsminister Sylvi Listhaug har valgt å reagere på.
Ved å uttale at ”vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret,” velger hun en bruk av ord som ikke er en statsråd verdig. Sylvi Listhaug er kjent for sitt kontante språk, men karakteristikker som ”hylekoret” er ikke akseptabel, men likevel ikke overraskende.
For Sylvi Listhaug fører videre en tradisjon. Fremskrittspartiet ble bygget ved hjelp av en annen språkbruk enn hva som var/er vanlig for de øvrige partiene. Dette, i tillegg til å omtale mennesker i grupper i stedet for enkeltindivider, var jo også et vesentlig suksesskriterium for Carl I. Hagen. I denne sammenheng er bruken av ”hylekoret” mer i tråd med, enn i strid med Frp’s tradisjon.
Poenget er at en slik politisk argumentasjon aldri har vært en del av det verdikonservative Høyres historie. Høyre er ikke kjent verken for å stille ultimatum i store eller mindre saker, ei heller å karakteriser motstandere i grupper som ”hylekor” eller for den saks skyld ”slabbedasker.”
Her ligger den vesentlige forskjellen mellom et verdikonservativt forankret parti og et parti tuftet på populismen. Derfor blir tilnærmingen til det politiske ordskiftet så ulik.
For å bruke dagens sjargong:
Vi var ikke så mange i ”hylekoret” som advarte Høyre mot konsekvensen av å velge høyrepopulismen fremfor sentrum. I dag ser vi at drømmen om en bredt, borgelig samarbeid i regjering er fjernere enn på lenge. Det er en ganske så høy pris å betale for linjeskiftet etter valget i 2013.
