Det falske banneret i Beograd

“The only Genocide in The Balkans, was against the Serbs.” Banneret dekker hele sida på en forretningsgård i den travleste handlegata i Serbias hovedstad Beograd. Budskapet forteller i all sin grufullhet om hvorfor Balkan fortsatt er Europas urolige region. Påstanden om at bare serberne har vært utsatt for folkemord på Balkan, er forfalskning av historien.

Vi var nylig på nok et elevecruise på Donau, hvor vi holder foredrag om blant annet Balkan – før og nå. Vårt ene foredrag har arbeidstittelen «På Balkan er historien aldri fortid.» Vi går tilbake til slaget på Kosovsletta i 1389 mellom de i hovedsak serbiske soldatene, som ble ledet av prins Lazar og sultan Murats styrker fra Det osmanske riket. Både Lazar og Murat ble drept i slaget, men osmanene vant og helt fram til første verdenskrig var Kosovo under muslimsk styre. I alle disse 500 åra – og definitivt fortsatt i dag – ser Serbia på Kosovo som sitt. På 600 års dagen for slaget på Kosovosletta i 1989, hold daværende president Slobodan Milosevic en minnetale. Foran nærmere to millioner mennesker fastslo han at «aldri igjen skal den serbiske nasjonen bli gjort til slaver.» Og med det henviste Milosevic til at nederlaget førte til at Kosovo i mer enn 500 år var under muslimsk styre.

Jugoslavia i oppløsning

Josip Broz Tito var Jugoslavias ubestridte leder fra 1945 til han døde i 1980. Med jernhånd innenlands og en alliansefri politikk i forhold til utlandet, holdt han mosaikken av folkeslag, etnisitet og religioner samlet. Etter Titos død så vi tendensene til oppløsning, en utvikling som skjøt fart etter Murens fall i november 1989. Det var Kroatia og Slovenia som først brøt ut og erklærte seg som selvstendige nasjoner. For begge skjedde det 25. juni1991. Slovenias løsrivelse var så å si ublodig, det samme med Makedonia som erklærte selvstendighet i september samme år. Derimot brøt det ut krig mellom Kroatia og Serbia; en krig som varte helt fram til 1995. Spesielt kampene om, og den serbiske okkupasjonen av Vukovar, førte med seg store lidelser og over 12 000 drepte og titusener drevet på flukt.

Bosnia-Hercegovina erklærte seg som selvstendig nasjon i 1992, men dette ble ikke godkjent av naboene Kroatia og Serbia. Bosnia-Hercegovinas innbyggere er grovt sett 30 prosent serbere, 50 prosent muslimske bosnjaker og over 15 prosent kroater. Serbisk-ortodoks, islam og romersk-katolsk kristendom, er de dominerende religioner.

Folkemordet i Srebrenica

I kampene om Bosnia-Hercegovina mistet over 100 000 mennesker livet og lidelsene for sivilbefolkningen var enorme. Mest kjent er Srebrenica-massakren i juli 1995 da over 8 000 bosnjaker (muslimske gutter og menn) ble drept av serbiske militærstyrker. Krigen opphørte først ved Dayton-avtalen i 1995. I dag består Bosnia-Hercegovina av en serbisk del, Rapublika Serpska og en kroatisk-bosnjakisk del, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. Landet karakteriseres i dag som ustabilt på grunn av fortsatt betydelige motsetninger mellom folkegruppene. Farene for ny krig er stor, mener flere innsiktsfulle observatører. Fullt ut å forstå den vedvarende konflikten er vanskelig, men en bok kan være til stor hjelp.

Den jugoslaviske forfatteren Ivo Andric (1892 – 1975) fikk i 1961 Nobels litteraturpris for boka «Broen over Drina». Å lese boka gir et genuint innblikk i regionens og Bosnia-Hercegovinas utfordringer. Andric beskrev i 1920 disse slik i et brev til en venn:
« Bosnia er et fantastisk land; fascinerende. Men det er en ting landets innbyggere må innse og aldri miste av syne: Bosnia er et land av hat og frykt.»

Kosovo bryter ut

Kosovo ble ikke omfattet av Dayton-avtalen, til stor skuffelse for de albanske muslimene som utgjør over 90 prosent av befolkningen. Etter slaget i 1389 var Kosovo var en del av det osmanske riket helt fram til 1913. Da ble provinsen delt mellom Serbia og Montenegro og fra 1946 en del av Jugoslavia.

På 1990-tallet ble konflikten mellom den albanske befolkningen og regimet i Beograd trappet betydelig opp. Nato og FN uttrykte etter hvert bekymring for etnisk rensing av den muslimske befolkningen. Denne bekymringen var en vesentlig årsak til at Nato i mars 1999 igangsatte en omfattende bombing av en rekke byer og viktige infrastruktur-installasjoner. De materielle ødeleggelser var store. Etter at krigen tok slutt i juni, ble Kosovo satt under FN-administrasjon. Nato opprettet en multinasjonal fredsstyrke (KFOR) for å vedlikeholde freden. KFOR er fortsatt I Kosovo.

Kosovo erklærte seg som selvstendig stat i 2008, men Serbia nekter å godkjenne Kosovo. Over 100 av FNs medlemsnasjoner har anerkjent landet, men Russlands nei i Sikkerhetsrådet hindrer FN-medlemskap. Det er for øvrig flere EU-land som ikke har anerkjent Kosovo. Et eksempel er Spania. Årsaken er smitteeffekten; frykt for separatisme i eget land.

Kosovo forblir dermed en uløst konflikt med frykt for nye uroligheter i den nordlige delen av landet hvor den serbiske minoriteten bor. Banneret i Beograd må sees i denne sammenheng, men en historisk linje fra 1389, via Natos bombing til Kosovos løsrivelse. Banneret er et dypt fornærmende, ja, en hån mot Balkans muslimske befolkning som har vært utsatt for de verste massakrer.

I all sin forfalskning er banneret en dokumentasjon på at «På Balkan er historien aldri fortid.»

.