2018 ebber ut med at Erna Solberg kan se fram mot sin største politiske seier: På nyåret vil Norge bli styrt av en borgerlig fireparti-regjering. En politisk sett bred koalisjon; kanskje til og med for bred for en suksessrik statsminister?
Med unntak av Samlingsregjeringen i 1945, får vi en regjering i Norge som politisk favner bredere enn både John Lyngs firepartiregjering i 1963 og Per Bortens fra 1965 til 1971. Dette skyldes selvsagt at Fremskrittspartiet nå er etablert som regjeringsparti, et parti som i sin populistiske opprinnelse har mindre til felles med partier som baserer seg på verdier, om de nå er kristne, liberale eller verdikonservative.
Erna lykkes
Denne motsetningen til tross, Erna Solberg lykkes. Det vil komme som en sjelden politisk overraskelse dersom vi ikke får en firepartiregjering på nyåret. Bordet fanger. Hos de fire partienes forhandlere er det knyttet for stor prestisje til at prosjektet kan mislykkes. Ikke minst hos statsministeren selv – og hennes politiske tyngde er i dag formidabel.
Splittet KrF
Likevel, hvilken politisk konstruksjon er det vi kommer til å bivåne fødselen av? Det nye regjeringspartiet er så splittet som det er mulig å være. Et knepent flertall på landsmøtet 2. november gikk inn for å gå inn i den borgerige regjeringen. Partilederen er imot, det samme er flertallet i det landsstyret som skal godkjenne forhandlingsresultatet.
Her er det mange som kommer til å holde seg for nesa når de skal stemme ja til å gå inn i regjeringen, og det må jo være første gang i etterkrigshistorien at et parti går inn i en regjering mot sjefens vilje?
Videre er det et tankekors for mange i KrF at mulighetene for innflytelsesrike statsrådsposter er dårligere enn i en Ap-ledet regjering. I dagens er hverken utenriks- eller finansministerpostene ledige. En av disse to postene ville formodenlig KrF hatt stor mulighet til å besette, dersom flertallet hadde tippet den andre veien 2. november.
Midt under den intense striden i KrF, spilte statsministeren ut abortkortet. Hun varslet en mulig lovendring i KrFs favør. Dette gjorde hun til tross for at hennes eget landsmøte hadde sagt bestemt nei til en slik endring. De fremste forsvarerne av kvinnens selvbestemmelsesrett i Høyre forholdt seg imidlertid pinelig tause, og den blå fløyen i KrF brukte dette abortanbudet for alt det var verdt. Erna Solbergs taktikk lyktes. Men vil abortloven bli endret? Nei.
Frp: Nok er nok!
Partileder og finansminister Siv Jensen har gjennom de siste fem årene vist seg som både en dyktig og meget tilpasningsdyktig finansminister. Det er slett ikke vanskelig å forstå at det i brede kretser av partiet er fortvilelse over utvanningen av partiets profil. Det ser ut som om Siv Jensen akseptere det meste, om det nå er bomringer eller innvandring det er snakk om.
Hun satte riktignok foten ned, og gikk imot FNs migrasjonsplattform; for øvrig i selskap med Europas mest høyreorienterte og innvandringsfientlige regjeringer og Donald Trump. Det vil forundre meg om den delen av Fremskrittspartiet Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde tilhører, kommer til å godta en ytterligere migrasjonsliberalisering, dersom KrF prioriterer dette under regjeringsforhandlingene. Både Listhaug og Tybring-Gjedde uttaler seg for øvrig nå slik at den avstanden Frp så langt har holdt til partier som Frihetspartiet i Østerrike og Dansk Folkeparti, er i ferd med å forsvinne.
Likevel, Siv Jensen representerer flertallet i det splittete partiet og får det nok som hun vil.
Hva skjer i Venstre?
Venstre har vært med i Regjeringen siden 17. januar i år uten at det kan beskrives som en suksesshistorie. Partiet sliter med sperregrensen. Venstre kom over den ved valget i fjor fordi Høyre-velgere stemte taktisk. Jeg er sterkt i tvil om tilstrekkelig mange sympatisører av Høyre gidder å gjøre det en gang til.
Ikke bare kjemper Venstre mot sperregrensen, partiet sliter også med seg selv. Høstens telefonutskjelling av den finanspolitiske talspersonen Abid Raja forteller om en ukultur som må stikke veldig dypt. Forsøket på å beskrive det hele som en slags søskenkjærlighet er ikke til å tro, selv ikke i disse adventstider.
Etter ett år i regjering kan Venstre ikke vise til de store, politiske seire, kanskje med unntak av bevaring av ulv.
Alle fire skal seire
Erna Solberg er i ferd med å vinne fordi hun har fått flertallet i de tre, splittede partiene, KrF, Frp og Venstre, til å tro at de har mer å vinne på å være med i regjering enn å stå utenfor. I statsministerens eget parti er det ro og fred, Erna er stjerna – og mer er det ikke å si om det.
Statsministeren har gjort det klart at også etter utvidelsen vil det være rom for å profilere uenighet. Alle de fire partiene skal få seire det vil skinne av, noe som er ensbetydende med at andre må bite i seg sviende nederlag. Dette betyr at det, eller de partiene, som må svelge tungt, skal få lov til å gi uttrykk for det. Vi har allerede sett flere eksempler, noe som har fått Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, til å omtale det hele som ”den solbergske parlamentarismen.”
Mer av det samme vil vi nok oppleve de kommende årene, for det er en betydelig politisk avstand mellom de fire partiene. Ikke bare i politiske spørsmål, men definitivt når det gjelder verdier og i måten å tilnærme seg og gjennomføre politikken på. Det er et hav mellom populismens løp etter folkemeningen og det å holde fast ved grunnleggende prinsipper.
Erna Solberg kan med ”den solbergske parlamentarismen” komme til å lykkes med sitt prosjekt helt fram til valget i 2021, ja kanskje til og med lengre. Det vil i så fall for henne representere en seier uten sidestykke på borgerlig side i norsk politikk.