Terje SvabøNylig publiserte Aftenposten en tankevekkende og skremmende artikkel om Beijings overgrep mot uigurene i Kina. Å lese artikkelen på nett var en ille opplevelse – i dobbel forstand. Hvorfor? Plassering av lystige annonser midt i den dystre fortellingen.
Nedenfor denne teksten, har jeg klippet ut to av annonsene som er infiltrert i den velskrevne artikkelen av Aftenpostens dyktige journalist, Kristoffer Rønneberg. I saken skildrer Rønneberg hvordan regimet i Beijing begår de groveste overgrepene mot uigurene i den vestlige provinsen Xinjiang.
Aftenposten har intervjuet en tidligere politimann som ble sendt til Xinjiang. Hva han har å fortelle, er rystende lesning. Politimannen har tatt kallenavnet Wang Leizhan. Hans virkelige identitet må være skjult:
«I leirene ble fangene utsatt for svært grov tortur. Én metode skal ha vært å stappe rør ned i halsen på fangene, for så å fylle lungene deres med vann. På den måten fikk de følelsen av å drukne. Vaktene kunne også bruke elektriske stokker mot de mannlige fangenes penis.Fangene ble slått. Vaktene kunne bruke en hammer for å brekke beina deres. De fikk plastposer over hodet helt til de nesten ble kvalt. De ble nektet mat slik at de nesten sultet. Alt dette var metoder som ble brukt systematisk.»
Dette er uttalelser – gjengitt i Aftenpostens artikkel – Wang ga til et tribunal i Storbritannia tidligere denne måneden om overgrepene regimet i Beijing utsetter folkegruppen for.
Så kommer annonsene
Jeg blir uvel av å lese; men leseopplevelsen forstyrres i betydelig grad av at Rønnebergs skildringer avbrytes av flere annonser med et innhold i en vanvittig kontrast til artikkelens tankevekkende innhold. Før jeg skriver videre, må det understrekes at det er urettferdig alene «å henge ut» min gamle arbeidsplass Aftenposten. Den redaksjonelle linjen med å avbryte artikler med annonser, er jo forlengst blitt regelen over hele fjøla av reklamefinansierte nettaviser.
La meg også ile til med å understreke at «ikke alt var bedre før,» men det er en forskjell: Som politisk reporter i Aftenposten i den journalistiske steinalderen første halvdel av 1980-åra, var en del av den ukentlige rutinen om kvelden å være med på å brekke om sidene i samvirke med typografene. Vel, «samvirke» var det ikke alltid. Ikke fikk vi journalister røre fotosatsen og våre forslag til mulige endringer falt ikke alltid i like god jord, men en sak var vi enige om:
Annonser skulle hverken støtte opp om innholdet i en redaksjonell artikkel, eller stå i krenkende kontrast. For å illustrere: Hadde vi en sak om de siste tallene for bilsalg, så flyttet vi en planlagt annonse for Volvo til en annen side. En artikkel om en tragisk ulykke, førte til at en oppsatt annonse på samme side om «opplev de glade dager,» ble flyttet.
Disse prinsipper er nå totalt forlatt. Artikkelen om Kinas fysiske og psykiske overgrep mot uigurene, avbrytes av annonser som «flyttet ut av byen og fikk danseplass,» for ikke å snakke om «familiens lykkelige valg – ren luksusfølelse.»
Som sagt: Ikke alt var bedre før, men noen prinsipper gjelder det å holde fast ved.
