www.svaboversto.no
The view on the morning Vienna
Foto: iStock, Alex Poison

2017: Merkels og Senterpartiets år?

Ubehagelig raskt nærmer det seg dagen da Donald Trump blir president. Europa står iår foran nasjonale valg hvor velgernes dom kan bli skremmende for det liberale demokratiet. Er det likevel lov å håpe på en ny periode for Angela Merkel? Også i harmoniske og fredfylte Norge skal vi velge: Blir det Senterpartiets år?

2016 vil bli husket både for valget av Trump og britenes Brexit. Utallige analyser er blir skrevet om årsakene til og konsekvensene av disse to valg. Kortversjonen til majoriteten av kommentarene er at eliten fikk som fortjent; den har i voksende grad fjernet seg fra – og mistet forståelsen for – folk flest. Østerrikes velgere ble et plaster på såret for 2016, da innbyggerne i Alpelandet i desember valgte den liberale og EU-vennlige Alexander Van der Bellen til president. Østerrike går imidlertid inn i 2017 som en sterkt splittet nasjon, den fremmedfientlige populisten Norbert Hofer fikk tross alt over 46 prosent av stemmene. Som det anerkjente magasinet Profil skriver på sin førsteside: “Gutes  Land? Böses Land?”

Bopel i Zagreb, men hyppige besøk i Oslo, gir et godt utgangspunkt for å se forskjellene og likhetene mellom den politiske hverdagen i Sentral-Europa og et Norge i Europas geografiske utkant. Hovedinntrykket idag er forståelig nok at det liberale demokratiet er mer rotfestet i Skandinavia, enn hva det er i Europas sentrale strøk og Balkan. Det er flere årsaker til dette, både historiske og dagsaktuelle. La meg minne om hvor få år det er siden Jernteppet falt og at krigen i Kosovo ble avsluttet så sent som i 1999.

De demokratiske tradisjonene og institusjonene står derfor ikke så sterkt i den delen av Europa hvor disse linjene skrives. Lidelsene etter årtier med undertrykkelse og krig bare for 17 år siden, setter naturlig nok sine spor. Dette, i tillegg til ofte en total omlegging av økonomien, innebærer en betydelig utfordring når demokratier skal bygges. Utfordingene gir grobunn for krefter som leter etter forklaringen på/unnskyldninger for at utviklingen fram- og oppover ikke går så raskt som villet og ønsket. Da trengs det syndebukker og den nyere historien er like tragisk som den eldre: Det er de svakeste som utpekes; nå medmennesker på flukt og/eller på søken etter et tryggere og bedre -ikke minst økonomisk – liv.

Demokrati på prøve

I flere land i det sentrale Europa kan vi si at demokratiet er på prøve. Land som Slovakia og Ungarn ris av sterke fremmedfientlige partier som er overveldende kritiske til overnasjonalt samarbeid. I Bosnia er det bekymring over økende innflytelse fra muslimske, økonomiske interesser som endrer Sarajevos gatebilde. Beograd flørter med Moskva og er misfornøyd med hva de oppfatter som nabolands manglende entusiasme for at også Serbia skal bli med i EU.

I de etablerte demokratiene som Tyskland, Nederland og Frankrike er det valg i år og de høyreekstreme kreftene i Europa har i den anledningen innledet et samarbeid av ny karakter, senest omtalt av Aftenpostens innsiktsfulle medarbeider Alf Ole Ask. De høyreorienterte lar  den tidligere betydelige uenigheten om økonomisk politikk ligge og forenes i kampen mot innvandring og EU.

Også i disse tre landene ser vi i likheter med valget i USA og folkeavstemmingen i Storbritannia; gapet mellom de styrende og de styrte,mellom eliten og folk flest. Selv den ansvarsbevisste kansleren – og Europas sterke kvinne – Angela Merkel, innså åpenbart for sent hvilke reaksjoner som måtte komme i lokalsamfunn som så å si over natten ble endret av flyktningestrømmen: Nye landsmenn kom til, ofte så mange at balansen mellom  “oss” og “dem” ble forrykket. Derfor trues nå Merkel av det ytterliggående partiet Alternativ for Tyskland, ikke i den grad at partiet overtar kanslerembedet, men som kanskje Tysklands tredje største parti, blir innflytelsesrike nok til å forhindre en fjerde periode for Merkel. Skal vi håpe at Tysklands velgere tross alt følger i sporene av Østerrike?

Lille land – hva nå?

I 1982 utga Knut Frydenlund boka “Lille land – hva nå?” – en bok med utenrikspolitiske refleksjoner. Tittelen kan imidlertid etter min mening godt benyttes som spørsmål foran stortingsvalget 11. september. For vi er et lite land; men du verden så sjeldent heldige vi er. Vasser i penger og med små politiske forskjeller. Norges høyrepopulistiske parti er til tross for en del skremmende uttalelser fra enkeltrepresentanter, muntlige som på sosiale medier, relativt fjernt fra de kreftene vi finner i Sentral-Europa. Fremskrittspartiet er inne i sitt fjerde år som regjeringsparti. Alle innvendingene mot dette samarbeidet fra de verdikonservative  i Høyre er forstummet. Forunderlig, men likevel akk så sant.

Situasjonen er altså den at Erna Solberg og Siv Jensen kan klare det kommentatorkorpset anså som en umulighet i 2013, nemlig å bli gjenvalgt i 2017. Svaret om de lykkes, er ikke bare å finne i de to partienes oppslutning, men selvsagt i hva Venstre og Kristelig Folkeparti bestemmer seg for. For Regjeringen er Knut Arild Hareide det mest usikre kortet. Trine Skei Grande har  etablert seg som en borgerlig politiker med utvetydig grønn profil og klar brodd mot Arbeiderpartiet/LO.

38.8 prosent

Det er imidlertid ett parti som fortjener større oppmerksomhet foran valget og det er Senterpartiet. I en kommune jeg har mye kontakt med, Vinje i Telemark, fikk Trygve Slagsvold Vedums flokk 38.8! prosent av stemmene ved valget i 2015. Enkelte av mine venner mener at det alene er grunn nok til å holde seg unna kommunen, men det skal mer til!  Poenget er at Senterpartiet ser ut til å være det partiet som nå klarest representerer “folk flest” i flere kontroversielle spørsmål. Ikke det at partiet på landsbasis vil komme i nærheten av 38.8 prosent, men det kan komme til å lukte på 10-tallet, noe som i seg selv er som den reneste bonanza å regne.

Vi så det senest i ulvedebatten. Ingen var klarere en Senterpartiets alltid smilende leder. Partiet spiller sine kort meget godt om kommunereformen, politistrukturen og en rekke andre spørsmål som går rett inn i den følelsesladede debatten om sentrum mot periferi, storsamfunn mot levende bygder, elite mot folket. Til og med nedleggelsene av DNB-filialene gjorde Senterpartiet til en kampsak for utkanten mot sentrum.

2017 kan bli Senterpartiets år. Men hvor beveger partiet seg politisk? Er det virkelig naturlig at Senterpartiet pånytt inngår i et samarbeid med restene av SV og et moderat Arbeiderparti? Civitas dyktige leder Kristin Clemet har flere ganger tatt opp dette spørsmålet og lesing anbefales. Mitt poeng er at hvis de øvrige partiene ikke ser de reelle konfliktene og utfordingene som nå oppleves så sterkt i utkant-Norge, har de bare seg selv å takke dersom Senterpartiet står igjen som vinneren i september. De kreftene som ser betydningen av levende lokalsamfunn, fortjener også andre talspersoner.

I media

Les mer om de siste aktivitetene våre:

GÅ TIL MEDIA

Dagens sitat

«Human-rights abuses have grown worse under Mr Xi, with barely murmur of complaint from other world leaders.»

— The Economist
Terje Svabø

Terje Svabø

Terje Svabø, partner i SvabøVersto, bruker det meste av sin arbeidstid til å lede konferanser og debatter om et mangfold av temaer. Politikk, næringsliv, kultur, internasjonale spørsmål og finans er blant de områdene han gjerne modererer. Mye tid går også med til medierådgiving- og trening.